Bar Italia – «Some Like It Hot»
(Matador, 2025)
Post-punk, lo-fi, indierock, grunge og psychedelia forenes i en solid miks av begjær og mørk sjarm.
London-trioen Nina Cristante, Jezmi Tarik Fehmi og Sam Fenton utgjør bandet med det alternative navnet Bar Italia. På få år har de bygget seg opp fra lo-fi-mystikk til større scener, og med sitt femte album, «Some Like It Hot», framstår de som en gjeng som lar seg inspirere av ulike kunstformer. At tittelen henter inspirasjon fra Billy Wilders rimelig kjente krimkomedie fra 1959, med Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon, virker ikke tilfeldig. Filmen handlet om forkledning og avsløring, om identitet og begjær og en del tullball. Nettopp dette finnes også på albumet «Some Like It Hot», som sågar flørter med flere elementer innen indierock uten at det vil gå inn i de historiebøkene slik filmen gjorde i sin tid.
På «Some Like It Hot» løfter Bar Italia blikket noen hakk opp fra kjellerlokalene i Peckham, og åpningssporet «Fundraiser» setter stemningen med en slags organisk The Black Kids-vibb. Den samme lyden høres på singelen «Cowbella» der musikkvideoen viser at dette bandet har like livlig fantasi som de underligste filmsnuttene fra musikkvideoenes gullalder. «Marble Arch» har mer hypnotisk driv og de orgel-aktige akkordene minner om en lettutgave av The Doors’ instrumentale univers. En slags «Love Street» uten å være «Love Street», men like fullt en kul låt. Lavmælt og groovy drag er akkurat det man trenger når man vandrer rundt under en grå London-himmel. Midt på skiva finner vi «Plastered» der alle tre stemmene møtes. Her veksles det mellom sårhet og nesten soul-aktig kraft, og et bakteppe av uro. Denne skjøre, men samtidig intense låta viser bandets dynamikk. «Rooster» er derimot en låt i 90-tallsånd. Litt grunge, litt indierock og noen lett kamuflerte riff som ligger i Killing Joke/Nirvana-gata.
«Bad Reputation» er også en låt som trykker på referanseknappen, for her spinner ideer om svunnen tid med den samme roterende rytmikken som The Stranglers’ klassiske «Golden Brown». Den mannlige vokalen kunne lett ha vært en hybrid av Pete Doherty og Robert Smith, mens Nina Cristante legger et svalt slør over helheten. Egentlig kan låta tolkes å være et lite nikk i retning av Blonde Redheads sløye vokaldueller, for den vakler mellom bakfulle erindringer og desorientert dans. Tittelsporet oppsummerer hele albumet fordi den speiler alle låtene som samlet nekter å la seg låse i én sjanger. Som det tolvte og siste sporet fester dette seg på en noe forvirrende måte. Men Bar Italia våger i hvert fall å feire seg selv et øyeblikk når raritetene slipper taket og energien får lov til å utfolde seg.
«Some Like It Hot» viser et lekent og selvsikkert Bar Italia. Musikalsk beveger de seg fritt mellom post-punk, britpop, shoegaze og flere psykedeliske avarter av indierock hvor landskapet både har filmatiske og rebelske innslag. La oss bare kalle hele greia for post-rock. Bandet iscenesetter låtene som små filmer som skifter stemninger og perspektiver med hver linje mens de lar ujevnhetene bli en del av uttrykkets sjarm. Bar Italia har definitivt mer å gå på, men det tar de antakelig med et skuldertrekk. For litt på samme måte som filmen avsluttes; altså med “nobody’s perfect”, kan det i alle fall konkluderes med at glimtet i øynene ikke forsvinner selv om bandets tilsynelatende alvorlige masker skulle falle.
