Sørstatsbrøl

Det finnes band som roper for å bli hørt, og så finnes det band som roper fordi de ikke har noe valg. Amerikanske Upchuck tilhører den siste sorten. Punk-kollektivet fra Atlanta i staten Georgia, ble tydeligvis født av urettferdighetsfølelse og av en glødende trang til å gjøre lyden av frustrasjon om til musikalsk uttrykk. For vokalist Kaila “KT” Thompson har sinne alltid vært en konstant i livet. Når man gir uttrykk for at man aldri ikke har vært sint, er det bare å innse at her får man brutalt ærlig musikk. Så også på bandets nyeste album, som ironisk nok, er kalt «I’m Nice Now». Gjennom stemmen til KT vibrerer raseri formet av et samfunn som gradvis knebler dem som må kjempe for retten til å eksistere.

Upchuck debuterte med «Sense Yourself» i 2022. Dette var et kompromissløst skrik fra undergrunnen, født av skatepunk og DIY-ånd, som bygget opp til oppfølgeren «Bite The Hand That Feeds» året etter. Skiva sementerte bandets plass i punk-miljøet med sin rå uforutsigbarhet. Årets «I’m Nice Now» markerer dog et sprang. Raseri er fortsatt motoren, men det har fått retning, dybde og et snev av ironisk selvinnsikt. Albumet ble til i legendariske Sonic Ranch Studio i Texas, under kyndig ledelse av multi-instrumentalist Ty Segall. Innspillingen foregikk live til tape, uten polering og sikkerhetsnett. Dette hører man ganske godt på flere låter. Upchuck gjorde likevel flere opptak til alt satt, og resultatet er en skive som låter som ufiltrert virkelighet.

Tittelen «I’m Nice Now» bærer et glimt av sarkasme. Snillhet blir her en overlevelsesstrategi, og ikke et uttrykk for forsoning. Å erklære seg “nice” er dermed ikke å gi opp, men snarere å puste mellom slagene for å finne balanse midt i stormen. Det starter forrykende med «Tired» og «Plastic», og disse to første sporene gir en slags følelse av Rage Against The Machine. Når «New Case» kommer, tas det hele ned med melodiøs bassing og koring. Dette er en ganske god garasjerock-låt som helt klart bryter med tempoet. Man har hørt denne bassen på tidlige album av Offspring, NOFX og Pennywise, og det funker jo helt greit. «Slow Down» er forresten et spor som drar litt i bremsen, men ikke så mye at det blir tamt. Låta drives av eldre hardrock-riff og vokalen drar seg av sted til albumet avsluttes med passende «Nowhere». Et par andre låter som igjen bryter med resten av skiva, er «Homenaje» og «Un Momento» hvor trommeslager Chris Salado trer fram som vokalist. Her snakker vi aggressiv duett med KT på spansk.  

På «Kept Inside» høres vokalen til KT nesten ut som Perry Farrell i Jane’s Addiction. Selve låta er faktisk også i nærheten av dette bandnavnet. Apropos bandnavn; Upchuck er et slanguttrykk for å spy, så da er det bare å erklære at det handler om å kvitte seg med alt som kveler. Kall det gjerne et bilde på å avvise alt fremmed som tvinges på folk. I en tid preget av sensur og vold i et stramt politisk klima i USA, synes bare navnet i seg selv å være garasjeversjonen av frigjøringstrang. 

«I’m Nice Now» står igjen som et av årets mest kompromissløse punk-album, med en eksplosiv blanding av The Stooges’ råskap og MC5s opprør, om vi skal dra det helt tilbake til tidenes amerikanske pønkemorgen. I miksen doseres også fuzz og støymurer med tex-mex-psykedelia. Kaila “KT” Thompson synger som om stemmen hennes både er våpen og vern, og midt i de rustne gitarveggene oppstår øyeblikk av ettertenksomhet. Denne skiva hamrer akkurat passe hardt, men selv i opprørsmodus gir Upchuck en form for håp. Kanskje mest fordi de har lært seg å puste i støyen.