Trippeltreff

Wilco-sjefen har i flere tiår stått som en urokkelig skikkelse i amerikansk musikk med sin melodiøse visepregete indierock. Både som frontfigur og gjennom egne soloprosjekter. Med «Twilight Override», som ble sluppet i september, setter han igjen standarden for hva et soloalbum kan være. At det i tillegg er et trippelalbum med hele tretti låter, gjør utgivelsen til et nesten uhørt ambisiøst verk i vår tid, der mange artister nøyer seg med å levere korte og strømlinjeformete album tilpasset strømmetjenestenes logikk. Tweedy trosser denne trenden og lar heller musikken flyte fritt, i all sin omfangsrike, komplekse og tidvis selvransakende prakt.

Innspillingen fant sted i hans faste kreative tilholdssted The Loft i Chicago, og ikke uventet har han omgitt seg med både familie og nære musikervenner. Sønnene Spencer og Sammy er med. Spencer spiller trommer og Sammy bidrar med synth og vokal. Blant gjestene finner vi Sima Cunningham, Macie Stewart og James Elkington. At prosjektet ble til som et slags familiedokument gjør albumet enda mer spesielt. Musikalsk spenner «Twilight Override» vidt. På sitt mest intime høres et nedstrippet, country-farget uttrykk som kan minne om en av Wilcos mange godskiver, «Being There» fra 1996, mens andre partier trekkes i retning av kammerpop, atmosfærisk folk og små drypp av psykedelia og indierock. Variasjonene føles ikke tilfeldig, men snarere som et bevisst valg.

Likevel er dette umiskjennelig wilcosk eller tweedysk, om man vil. Låter som «Parkinglot» og «Love Is For Love» skaper ulike stemninger, men er like fine tross forskjellige uttrykk. Denne tilnærmingen gjør at låtene sjelden føles som fyll, selv om omfanget i utgangspunktet virker overveldende. Lybildet er som helhet ganske nedtonet, og uten de store arrangementene, men likevel fengende på et lavmælt og behagelig vis. Innimellom høres litt mer fylde, og han behersker selvfølgelig den delen også. «KC Rain (No Wonder)» er nok et eksempel på dette.

Sammenlikner man med Wilcos store mesterverk, ikke minst «Summer Teeth» og «Yankee Hotel Foxtrot», er det tydelig at Tweedy nå står i en annen fase av karrieren. Der Wilco den gang blandet støy, eksperiment og melodi på et nytt nivå, framstår «Twilight Override» som mer personlig og mindre bundet til bandets kollektive estetikk. Likevel er arven fra Wilco til stede, både i små detaljer i produksjonen og i selve holdningen til hva en skive kan romme. For dette albumet er på mange måter litt vanskelig å definere, men nettopp derfor er det også givende å vende tilbake til. Det krever tid og flere lyttinger, men belønningen er stor: et mangfoldig verk som fungerer som et tidsbilde av hvor Tweedy befinner seg i 2025.

I en tid da albumformatet ofte blir sett på som sekundært, står Jeff Tweedys femte soloalbum som et bevis på det motsatte. Dette er en skive som tydeliggjør kreativitet, håp og utholdenhet, og den krever et ritual av lytteren. «Twilight Override» er en kunstnerisk erklæring som bør få oppmerksomhet hele veien. For en stund tilbake stoppet Tweedy en konsert og spurte publikum hvorfor de i alle dager hadde betalt for å se og høre ham live, når de egentlig bare var der for å høre og se hverandre. Bablinga fra salen irriterte musikeren, som med «Twilight Override» har enda mer på hjertet enn å stille seg undrende til hvorfor folk i det hele tatt er til stede. Velger du å høre på denne skiva, trenger du ikke å bable med alle andre.