Enkel storhet

Denne skarpsindige waliseren har med sin egenartede stil allerede snurret rundt i britisk indierock i noen tiår. Gruff Rhys ble først kjent som frontfigur i det småpsykedeliske indiepop-bandet Super Furry Animals. Med debutalbumet «Fuzzy Logic» i 1996 markerte de seg som et av de mest nysgjerrige og eventyrlystne bandene fra øyriket i vest. Gjennom ni studioalbum, helt fram til bandet la inn årene i 2016, bygget de opp et rykte som kultfavoritter, alltid mer opptatt av å utforske enn å søke den brede eksponeringen som andre samtidige band fikk under britpop-bølgen på 90-tallet. Rhys selv ble stående som en litt tilbaketrukket, men høyst markant figur, med en kreativitet som pekte videre utover bandets rammer.

Nå er han tilbake med et album som kun kan forstås av keltiskspråklige folk, og da spesifikt av walisere som fortsatt behersker sitt morsmål. Alternativt kan man søke etter oversettelser, og «Dim Probs» betyr visstnok noe så enkelt som ingen problemer, og «Cyflafan» betyr massakre, so there… Det blir ingen flere oversettelser i denne teksten, så om du er ekstra nysgjerrig på hva mannen faktisk formidler verbalt, er det bare å gjøre jobben selv. Det som derimot kan gjøres uten å bruke hjelpemidler, er å lytte til musikken. Det synes jeg virkelig du skal gjøre om du liker kule arrangementer, spennende harmonier og fraseringer, og indiepop på generell basis. Du kan til og med forsøke å lære deg tekstene fra et fonetisk perspektiv og bare tenke at uansett om dette blir misheard lyrics, er det sannsynligvis svært få som vil kunne arrestere deg for å ha oppfattet feil.

Det er forresten ikke første gang Gruff Rhys har gitt ut et helt album på walisisk. For 25 år siden ga Super Furry Animals ut «Mwng», og som soloartist har han fulgt et spor der både eget språk og identitet har vært viktige byggesteiner. Både solodebuten «Yr Atal Genhedlaeth» og senere «Pang!» var walisiske utgivelser. Nær sagt uansett hvilket språk denne herremannen benytter, er det jevnt over god kvalitet. Noen ganger er det nedpå og mystisk, med nesten mytiske stemninger, slik som landskvinnen Gwenno gjør. Andre ganger har lydbildet et bredere uttrykk, både i format og produksjon. «Seeking New Gods» fra 2021 var et eksempel på en mer storslått og ambisiøs produksjon, full av melodisk teft. Og fjorårets engelskspråklige indiepop-skive «Sadness Sets Me Free» gikk enda et steg i retning av det mer forseggjorte. Nettopp i kontrast til disse kommer «Dim Probs» som en bevisst nedstrippet sak, spilt inn i Ali Chants studio i Bristol, der det enkle får være mer enn nok.

Albumtittelen er både typisk Gruff Rhys og typisk walisisk, og «Dim Probs» skal være ment ironisk, ettersom skiva ble til i en periode preget av tyngre stemninger og et mer dystert tankegods. Musikalsk er dette vintage Rhys, der enkelheten og den viseorienterte formidlingen gir en varme og en menneskelighet som i lengden kan vise seg mer slitesterk enn mye av det mer påkostete han har gjort tidligere. Med gitaren som kjerne, supplert av enkle synther, noen blåserpartier, analoge skarptrommer og et gjennomgående lo-fi-preg, blir resultatet altså et album som står som et motstykke til de større konseptene i hans katalog. Selv for dem som ikke forstår et ord walisisk, er «Dim Probs» i stand til å skape stemninger. Det skyldes ikke minst vokalens stillfarende musikalitet.

På åpningen «Pan Ddaw’r Haul I Fore» bidrar både Cate Le Bon og H. Hawkline på kor, og derfra utvides landskapet der språket blir sekundært. Denne musikken handler like mye om tonefall, rytme og stemning. Og det er akkurat dette som gjør albumet universelt, selv uten å forstå et kvekk av teksten. Sjekk for eksempel ut stilige «Taro #1 + #2» som inneholder de fleste av raritetene Gruff Rhys kan grave fram fra skuffen. Filmatiske «Dos Amdani» er også en fin, og det er vrient ikke å kose seg med de snurrige singlene «Saf Ar Dy Sedd» og «Chwyn Chwyldroadol!». Det er tolv låter på skiva, men de fyker lett av gårde likevel. Hvis du liker Bill Ryder-Jones, Belle And Sebastian og Isobel Campbells soloplater, eller kanskje hennes samarbeid med Mark Lanegan, er mange av disse låtene noe henge seg på.

«Dim Probs» oppsummerer i prinsippet alt som gjør Gruff Rhys til en særegen skikkelse. Han er en artist som finner inspirasjon i det uperfekte og tilfeldige, og som denne gangen heller bruker billige gitarer og gamle kassettopptak enn avansert teknologi for å skape noe genuint. Denne samme underfundige tilnærmingen gjennomsyrer fortsatt musikken hans i intuitiv og åpen form, som er full av sjarm. Gruff Rhys er en trygg artist som uten anstrengelse viser at genialitet ikke alltid krever stort budsjett og glanspapir. Denne walisiske visjonæren varmer lyttere med lavmælt og lett eksperimentell indiepop som finner storheten i det enkle.