Sans og samling

Ambrosius har på kort tid utviklet seg til å bli et av de mer interessante tilskuddene på den norske alternativscenen. Da de startet rundt 2017 var uttrykket mer jordnært, med tydelige røtter i folkrock og roots, men gradvis har de åpnet opp lydbildet, lagt til lag på lag av nyanser og skapt et uttrykk som vanskelig lar seg plassere i én bestemt bås. For i praksis kan de spille alt fra funk, 60- og 70-talls poprock til folkrock, britpop og grunge. Da debutalbumet «Pathways» kom i januar 2024 var det nettopp denne sammensatte drakten som var tredd på hele besetningen. Ambrosius framsto som en gjeng med sjangeråpne sjeler som vandret i alternative, men svært melodiøse landskaper uten å miste retningen.

Denne evnen til å kombinere umiddelbarhet med kompleksitet la grunnlaget for deres andre fullengder, «Qualia», som kom i september. Mens «Pathways» bar preg av å være en oppsummering av alt bandet hadde jobbet med fram til da, framstår «Qualia» mer som en konsentrert visjon. Albumet inneholder ni låter som kan spilles på en drøy halvtime. Sånn sett er det en stram og målrettet helhet hvor Ambrosius fortsetter å leke og tøye grensene for hva de selv kan være. Her er de ikke lenger i ferd med å finne seg selv; de går aktivt inn i nye rom. En vesentlig del av denne reisen skjedde utenfor Norge. Omtrent ett år etter debututgivelsen reiste bandet til Erkelenz i Tyskland for å spille inn albumet i VibesBuilder Studios. Dersom dette grepet var et strategisk valg for styrke ambisjonen om å løfte produksjonen opp på et nytt nivå, klarte de det ganske bra, for selve lydbildet fungerer mer enn godt.

Nå vites det ikke om albumtittelen henter inspirasjon fra filosofien der qualia er et begrep som betegner de subjektive kvalitetene ved sanseopplevelser, altså hvordan noe faktisk føles for individet; som smaken av kaffe, fargen rød, eller følelsen av glede eller smerte, men at denne skiva har spennende smaker og er ganske fargerik, er det liten tvil om. På den annen side skal det sies at denne oppfølgeren ikke lever helt opp til glitrende «Pathways» selv om Ambrosius åpenbart skaper musikk som svinger finfint.

«Qualia» starter vel å merke som en forlengelse av debutskiva med «Heartspace». Her er det tidvis funky wah-wah-gitarer, og den karismatiske frontfiguren Ivan Andreassen formidler som vanlig på en særdeles engasjerende måte. Det fortsetter med en annen singel, «Rainbows Everywhere», som også svinger bra før «Monsoon Sunshine» slår inn med elektriske gitarer som inneholder antydning av folketoner som eksempelvis Thin Lizzy og Gary Moore subtilt kunne flette inn i sin musikk. «Stay Humane!» er en annen type låt. Denne er fortsatt fengende, men energien er skrudd et hakk ned. Fortsatt høres pop-hooksene godt, og de småfunky gitarene er selvsagt aldri feil. Når «Idiot Waltz» kommer, høres mye som britisk 60-tall hadde å by på av poprock. En slik låt kunne nok blitt vurdert av band som Small Faces eller The Kinks.

Ambrosius er mer enn et melodiøst rockeband, og «Qualia» bekrefter dette med sitt søkende uttrykk. Der «Pathways» åpnet mange dører, synes oppfølgeren å gå litt dypere inn i selve opplevelsen av lyd. Litt som om bandet vil utforske hvordan musikk føles, ikke bare hvordan den høres. Selv om «Qualia» dessverre oppleves som noen hakk ned fra forgjengeren hva angår kreativiteten i selve låtmaterialet, rommer den like fullt en ganske rik detaljbevissthet og en varm produksjon som vitner om et band som modnes uten å miste nysgjerrigheten. Under konserter får låtene en ekstra dimensjon og Ambrosius viser uansett at deres musikalske visjon er i bevegelse. Så samlet sett stimulerer bandet fremdeles de subjektive sanseinntrykkene på en positiv måte.

Foto: Nicolai H. Jørgensen