Neko Case – «Neon Grey Midnight Green»
(ANTI- Records, 2025)
Neko styrer hele showet der natur og fellesskap smeltes sammen i et egenprodusert uttrykk.
Man vet ikke alltid helt hva man får av amerikanske Neko Richelle Case, for denne erfarne dama har mange strenger spille på. Eller man vet det muligens på et overordnet nivå, men aldri helt hvor mye krutt hun har lagt utgivelsene sine. Derfor svinger de fra gang til gang. Case er heller ikke ulogisk sjangeroverskridende, men det er noe med en musiker som både kan spille på powerpop-strengene, som med sine canadiske venner i The New Pornographers, og som samtidig vier mye mer oppmerksomhet til alternativ folkrock og alternativ country som soloartist. Vokalen til Case holder seg særdeles godt. Hun høres like sterk og klar ut som for 25 år siden.
Neko Case har samarbeidet med en rekke solide artister, og covret en del kule låter som passer hennes stil og stemme. Ett av disse samarbeidene var med medborgeren Laura Veirs og canadiske K.D. Lang for snart ti år siden. På albumet med den megetsigende tittelen «Case/Lang/Veirs», hørte man hvordan tre stemmer elegant flettet seg sammen, og hvor vokalen til Case var et svært distinkt verktøy. Til tross for at alle disse tre artistene går under singer-songwriter-begrepet, var folkrock-lyden her mer preget at elektroniske innslag enn man skulle anta. Et tips er høre på åpningssporet «Atomic Number» og fortsette utover. Mon tro om Boygenius-trioen har latt seg inspirere litt av denne eldre garden også?
Uansett; nå er Neko Case ute med sitt åttende soloalbum «Neon Grey Midnight Green», og som mange av hennes tidligere album synes også dette å være et ambisiøst og poetisk verk. Modent er det også, men det skulle vel bare mangle siden hun nettopp har fylt 55 år. Case kombinerer selvrefleksjon med drømmemetaforer svøpt i en ganske omfangsrik orkestrering for å utforske hva det vil si å bære på minner, miste og savne, og likevel fortsatt ønske seg nærhet og mening. Det er for så vidt ikke første gang hun har latt private hendelser prege musikken. Hun har kommet seg gjennom en del siden tomtebrannen i 2017 som resulterte forrige skive «Hell-On» året etter, og atter en gang framstår hun som en person med en nesten urokkelig styrke. Altså, denne dama har naturlig autoritet og karisma, men nå virker det som om hun har bestemt seg for å takle det meste av hva som eventuelt skulle komme.
«Neon Grey Midnight Green» navigerer mellom store arrangementer og mer sårbare øyeblikk. Det som er litt annerledes med dette albumet, er at Case, i større grad befinner seg i et landskap der chamber pop, av alle ting, glir sømløst inn i hennes mer gjenkjennelige folkrock- og alt-country-fauna. Selv om det helt klart er en rød musikalsk tråd her, er det likevel en del variasjoner som gjør at det hele kjennes nært og luftig, og dramatisk og detaljert på én gang. Av de tolv låtene på skiva, må nydelige «Winchester Mansion Of Sound» og «An Ice Age» nevnes spesielt. Disse ligger litt i Ed Harcourt-land, og når strykerne topper lydbildet, er det ganske så lekkert og svevende. Et par andre låter som er verdt å dykke ned i, er «Rusty Mountain» og «Little Gears». Dette er mer i indiefolk-gata hvor innslagene av country er rimelig klare. Andre halvdel av «Oh, Neglect…» inneholder forresten instrumentalpartier som minner om James Bond-temaer. Omfavner man dette spennet, gir det forhåpentligvis et lite glimt av skivas interessante helhet.
«Neon Grey Midnight Green» er et verk der menneskelighet og håndverk er uløselig knyttet sammen. Ved å produsere albumet selv har Neko Case fanget det uperfekte og levende i lydbildet, samtidig som hun hedrer et fellesskap av musikere og venner. Skiva forener naturens symbolikk med personlige historier, der mørke folk-toner og eksperimentell indierock glir inn i hverandre. Resultatet er et sammensatt portrett av en artist som fortsatt utfordrer grensene for hva sårbarhet og styrke kan bety i musikken, og det er nettopp her Neko Case er så innmari god. Det er bare å fyre opp i peisen og la høsten komme for alvor.
