Behagelig britisk bris

Engelske Joy Crookes slo for alvor gjennom med debutalbumet «Skin» i 2021. Dette kombinerte personlige tekster og orkestrerte arrangementer av soul, jazz og moderne R&B på en måte som føltes både frisk og tidløs. Etter en slik debut kunne man kanskje forvente at det neste steget ville være vanskelig å matche, men fire år senere viser oppfølgeren «Juniper» seg å være en skive som ikke bare lever opp til forventningene, men som også framstår som et enda mer ambisiøst og nyansert arbeid.

«Juniper», altså einer på norsk, kan ha noe med Joy Crookes’ bakgrunn å gjøre. Uten å være botaniker, viser et lite søk på verdensveven at einer er en planteslekt som kan vokse og leve under de mest krevende forholdene. Sånn sett kan dette være et symbol på utholdenhet og evne til å slå rot, selv der det virker umulig. For en artist som de siste årene har opplevd både stillstand og ny oppblomstring, kan man jo si at denne tolkningen passer greit. Etter å ha trukket seg litt tilbake fra rampelyset, returnerer Crookes nå med et album som speiler vekst, indre styrke og viljen til å stå i motgang, med tekster som handler om kjærlighet, psykisk helse, politikk, bransjekritikk og egenkjærlighet.

Selve lydbildet er rikt og mangfoldig. «Juniper» navigerer mellom følelsesmessige øyeblikk og selvsikker lekenhet. Åpningssporet «Brave» setter tonen med Crookes’ karakteristiske vokal; en framføring hun selv har fortalt ble gjort i én rå tagning med håndholdt mikrofon på en sofa. Derfra kastes vi rett inn i «Pass The Salt», en passe rytmisk låt der den amerikanske rapperen og skuespilleren Vince Staples dukker opp som gjest. Låta er uforutsigbar og full av selvtillit, og er en tydelig kontrast til den mer lune soul-tonen som er hennes varemerke. Dog tar det ikke lang tid før nettopp den velkjente lyden av Crookes slår inn med «Carmen». Dette er en låt som like gjerne kunne vært med det forrige albumet. Låta byr på fløyel-jazzy letthet uten å miste den emosjonelle tyngden. Slike er det egentlig flere av. En annen låt som legger seg på det nedtonete planet er «Mathematics». Denne har melodilinjer som drar tankene til 60-tallets soul-pop, helt til en ny rapper bryter inn. Britiske Kano bidrar her, men på samme måte som Staples’ bidrag, er dette bare et lite innslag.

Det virker også som Joy Crookes gravd litt i musikkarkivet, og det er ikke for hardt tatt i å si at det aller meste på denne skiva kan spilles på radio eller i en lounge. Likevel er det noen småting å påpeke. For eksempel har «First Last Dance» en pop-lyd som starter interessant, men som dessverre ebber ut i lett intetsigenhet. Er det derimot én låt som virkelig høres ut som god britisk pop-nostalgi, er det «House With A Pool». Denne inneholder en rekke elementer som forbindes med 60- og 70-talls sommerpop og typisk engelsk MGP-representasjon de samme tiårene. «Somebody To You» peker også tilbake til fortiden, og muligens med et ørlite drag av Motown i rytmene også. En annen chill låt å ta tak i er «Mother».

På samme måte som på «Skin» er det nok av fine og sofistikerte låter på dette albumet. Totalt framstår «Juniper» som et steg videre for Joy Crookes. Hun bekrefter at hun ikke bare er en av arvtakerne fra den britiske soul-tradisjonen, men også en artist som former sitt eget sound der nostalgiske klanger og moderne impulser smelter sammen. Dessuten sender partier på skiva tankene tilbake til 60- og 70-tallets Motown og Stax i USA. I tillegg kjennes impulser fra Nina Simone og Erykah Badu til samtidens Jorja Smith og Hope Tala. Innimellom dukker sågar ekko av 90-tallets trip-hop-scene opp. Miksen av stilig vokal, varme basslinjer, nakne rytmeseksjoner, jazzy blåsere og pianotoner og dub-effekter, gir en meget behagelig atmosfære. Albumets styrke er, tross noen ujevne øyeblikk, at de musikalske trådene som flettes sammen uansett skaper et svært lyttervennlig album.