Disco 2025

Sophie Ellis-Bextor har de siste drøye tjue årene hatt en naturlig plass i britisk pop og nu-disco, og med sitt åttende studioalbum «Perimenopop» viser hun at hun fortsatt har evnen til å la diskokula skinne i et eget lys. 46-åringens nyeste albumtittel er selvironisk og humoristisk der den kombinerer ordene perimenopause og pop, som gjør et poeng av egen overgangsalder som drivkraften bak musikken. Visstnok oppsto tittelen opprinnelig som en spøk i studio, men ble stående som en perfekt overskrift for et album som handler om å omfavne alder og erfaring uten å slippe taket i lekenheten. Og leken har denne dama vært lenge.

Selv om få husker debutalbumet «Read My Lips» fra 2001, husker «alle» monsterhiten «Murder On The Dancefloor». Selv de som eksplisitt uttaler at de verken liker Sophie Ellis-Bextor, disco eller dance pop, ja, ei heller ikke selve låta, gauler og danser som besatte når den spilles over høyttalerne og det finnes et dansegulv i nærheten. Si hva du vil, men dette er en moderne disco pop-klassiker som får folk opp av sofaen på samme måte som Abbas «Dancing Queen». Med sin blanding av dansegulv-pop og stilistisk eleganse, staket hun ut en kurs som har fulgt henne i et kvart århundre allerede. Hun har prøvd seg med mørkere og mer personlig anstrøk også, men Sophie Ellis-Bextor er aller best når hun bare kan svinge seg på dansegulvet under discokula.

Under pandemien la hun ut snutter på sosiale medier hvor familien sang, danset og herjet på kjøkkenet, og vips så var samlealbumet «Songs From The Kitchen Disco» ute. Her er det nok av dansbare spor med ovennevnte hitlåt og selvsagt «Groovejet (If This Ain’t Love)». Dette var fem år tilbake, og etter forrige studioalbum «Hana», som tok en ganske smart avstikker til art pop-land, er hun altså tilbake i dance pop-land med «Perimenopop». Artistisk befinner hun seg i skjæringspunktet mellom Kylie Minogue og Róisín Murphy. Verken Kylie eller Sophie er de største vokalistene, men begge kompenserer med sprudlende energi. Sophie Ellis-Bextor utstråler lekenhet, men hun har samtidig en kjølig eleganse som også preger vokalen hennes. I så måte kan paralleller dras til Róisín Murphys, også kjent fra Moloko. Og der Kylie Minogue ofte har vært den rene hitmaskinen og Murphy den eksentriske og kunstneriske artisten, har Sophie Ellis-Bextor plassert seg som den stilfulle artisten midt imellom.

«Perimenopop» ønsker nok å være mer enn en nostalgitripp, men den ideen er bare å kaste over bord siden åpningssporet «Relentless Love» slår fast at dette er et dansegulvalbum med glitrende synth, energisk puls og en melodiføring som gjør at man nesten automatisk trekkes inn i bevegelse. Derfra tar «Vertigo» stafettpinnen og bygger et elegant elektronisk disco-univers mens kosepop-singelen «Stay On Me» ligger i Saint Etienne-land på sitt mest polerte. Den klassiske disco-glansen er i gang igjen med «Taste». Låta er egentlig ikke superspennende, men den har funky rytmer og disco-strykere, så den funker mer enn godt nok likevel. Det samme er det med «Diamond In The Dark». Hvis du er i en lounge eller snurrer rundt på en nattklubb, vil du sannsynligvis oppleve noen problemfrie minutter når disse låtene spilles. Både «Layers» og «Heart Sing» har synth-pop-driv, og særlig førstnevnte har tydelige innslag av ulike 80-tallsreferanser. En mikrospoiler er at ørsmå doser av Kate Bush-aktige vendinger kan høres. Resten får du sjekke ut selv, om du har lyst til å være en musikalsk Sherlock Holmes. Du finner garantert flere gjenkjennelige elementer. Det finnes også enkelte låter dette albumet helt klart kunne vært foruten, og ett av dem er avslutningssporet.

Sophie Ellis-Bextor viser med «Perimenopop» at hun fortsatt har evnen til å balansere eleganse, erfaring og dansbarhet på en måte som bør gi deg flere friminutter fra alskens mas her i verden. Albumet omfavner discoens arv samtidig som denne modne dance-popdronningen tilfører den en gøyal glød. Og kom ikke med: «hva med Kylie og Róisín, er ikke de dronninger, liksom?». Kylie er australsk og Róisín er irsk. Så det så! Resultatet er en skive som ikke forsøker å være banebrytende, men som snarere bekrefter hvorfor verden trenger artister som Sophie Ellis-Bextor. Hennes selvsikre blanding av disco, dance og pop bekrefter at hun, uansett generasjon, er en av Storbritannias ubestridte dancing queens. Der Pulp sang «Disco 2000», er Sophie Ellis-Bextor regelrett «Disco 2025».