The Hives – «The Hives Forever Forever The Hives»
(Play It Again Sam, 2025)
I disse tider er det nesten en bragd å levere et rockealbum som føles så ellevilt befriende og underholdende.
Etter mer enn 25 år sammen og med rette et rykte som et av Sveriges mest energiske live-band, er The Hives på banen igjen. Her er det høy garasjerocka partyfaktor over hele linja når vi blir servert deres sjuende studioalbum «The Hives Forever Forever The Hives». Innspillingene fant sted i ABBA-legenden Benny Anderssons eget studio, Riksmixningsverket, og i YEAR0001-studioet, begge i Stockholm. Produksjonen ble ledet av Mike D fra Beastie Boys og Pelle Gunnerfeldt, som har fulgt bandet i mange år, og sammen har de fanget essensen av det som gjør Hives til Hives: kompromissløs garasjerock med humor, energi og en egen evne til å levere låter som fungerer like godt på plate som foran publikum. Og det er akkurat det denne skiva også gjør.
«The Hives Forever Forever The Hives» sløser virkelig ikke med sekunder. De fleste låtene varer under tre minutter, og albumet raser framover som en maskin som nekter å la seg slå av. Energien er upåklagelig og melodilinjene likeså. Frontfigur Per Almquist, eller Howlin’ Pelle Almqvist som han kalles i bandet, leverer nok en gang vokalt. Når han går ordentlig punk, høres han til tider sågar ut som Jello Biafra. The Hives har enda mer driv enn sine landsmenn Viagra Boys, men varmen, humoren og ønsket om å skape hurrabasert rock for alle penga er det samme. Australske The Vines er kanskje mer sammenlignbart. Uansett sparkes skiva i gang med «Enough Is Enough», og deretter kommer det egentlig festlåter på løpende bånd. Apropos hurra; «Hooray Hooray Hooray» og særlig «Paint A Picture» er som om Green Day er blitt europeiske. «Bad Call» kunne forresten vært et alternativ til Kiss, for dette er glamrock med garasjepreg.
Ett av de ordentlige høydepunktene er «Legalize Living» der inspirasjon fra The Cure og Depeche Mode virker å være dynket i utilslørt rock. Det er faktisk sjelden at det kommer en ordentlig gøyal rockeskive i disse dager. Derfor er det ganske digg å merke at våre svenske venner fra Fagersta ikke lar seg affisere av jaget etter mainstream-publikum. Like fullt bør noen vågale representanter fra dette segmentet også kunne trykke denne musikken til sitt bryst. I hvert fall i festhumør. «Roll Out The Red Carpet» ruller herlig bortover før «Born A Rebel» med sitt Steve Miller Band-aktige komp durer av gårde, for det er da vitterlig en aldri så liten «abracadabra» her? En Bad Religion-riffreferanse må til på «They Can’t Hear The Music» for dette er en slags uptempo-variant av «The Handshake». Av andre godbiter holder det avsluttende tittelsporet bandets nåværende motto i hevd. Dette låter nesten mer The Strokes enn The Strokes selv, og det funker som juling. I tillegg må det sies at «Path Of Most Resistance», som slynger ut deilige gitarhooks i en frisk post-punk-pakke, påvirker det musikalske referansearkivet godt.
«The Hives Forever Forever The Hives» er fengende og helt tydelig skrevet med tanke på hvordan det skal låte når tusenvis synger med på konserter. Almqvists vokal har den samme selvsikre utstrålingen som for over to tiår siden, og resultatet er i så måte et album som er alt annet enn sofistikert. Dette treffer rett i kjernen av hva rock handler om; nemlig energi, attitude og glede. I en tid der musikkindustrien domineres av strømlinjeformet pop, minner The Hives oss om hvor frigjørende og livsbejaende garasjerocken kan være. Joda, for enkelte er dette sikkert bare nok et nytt Hives-album, men når bandet fortsatt kan låte så innmari sultent og lekent, er det åpenbart hvorfor de har kunnet holde det gående såpass lenge. Om vi skal finne en utfordring med skiva, er at den kan bli fort oppbrukt på grunn av den umiddelbart spenstige tilgjengligheten. Men skal vi la det stoppe en ryggmarksrefleks av et volumnivå for det? For noe tullball, selvsagt ikke!
