Messe for en synther

Kjenner du til John Maus? Dette er amerikaneren som liker å leke med hypnagogic pop. Ikke hørt om dette heller? Uttrykket er ikke så veldig gammelt, faktisk oppsto det rundt slutten av 2000-tallet, først brukt som begrep av den skotske musikkritikeren David Keenan i magasinet The Wire i 2009. Ordet «hypnagogic» viser til den drømmende tilstanden mellom søvn og våkenhet, og det beskriver ganske greit hvordan denne sjangeren oppleves; nostalgisk, tåkete, halvt gjenkjennelig og halvt fremmedartet. Slik er egentlig den 16 spor lange skiva «Later Than You Think» også.

John Maus er en artig skrue. På konserter framstår han som et levende paradoks; en akademiker med doktorgrad som samtidig presenterer seg som en villbass på scenen i konstant kamp med mikrofon, hår og stemmebånd. Han er en musiker som aldri har spilt rollen som popartist i tradisjonell forstand, men snarere brukt pop-formatet som et redskap til å undersøke alt fra eksistensielle spørsmål til politiske og åndelige spenninger. I løpet av de siste tjue årene har han bygget en nærmest mytisk status, mye takket være friske konserter, et kompromissløst kunstnerskap og musikk som insisterer på radikal oppriktighet.

Det nye albumet er det sjette i rekken og ble til i hans eget kjellerstudio i Ozarks, Missouri, der han i 2023 skrev én låt i uka gjennom tjue uker. Fire av dem ble forkastet, og resten ble meislet ut til et album som bærer tydelige spor av hele hans musikalske reise. Der de tidlige skivene bar preg av leken outsider-pop i slekt med Maus’ gamle kompis og samarbeidspartner fra CalArts-tiden (California Institute Of The Arts), Ariel Pink, hører man nå et langt større alvor. Likevel er det udiskutable referanser til nettopp Ariel Pinks eksperimentelle indierock-verden, men her er det enda mer synth. Hør på låter som «Shout», «Water» og «Disappears», der sistnevnte også kan minne litt om Sofia Kennedys univers. Helhetsreferanse til Ariel Pink eller ikke; Maus har uansett den samme dragningen mot satire og gøyale pop-vendinger.

Apropos synth; musikalsk står John Maus, som flere artister de siste par tiårene, i gjeld til en rekke gamle synth-pionerer og post-punk-ikoner. Den mekaniske pulsen og det monotone drivet kan minne om duoen Alan Vega og Martin Rev i Suicide, som allerede på slutten av 70-tallet skapte en ny form for synth-punk ved å kombinere spartanske trommemaskiner med vokal et sted mellom desperasjon og monotoni. Fra Joy Division og Bauhaus synes Maus å ha arvet intensiteten og den mørklagte dramatikken, mens Ultravox og Visage peker mot de mer melodiske glimtene som skjuler seg i de lysere synth-lagene. Legger man til Gary Numans kjølige elektroniske klanger og Depeche Modes evne til å binde sammen det pop-vennlige og det dystre, finner man et musikalsk spekter der Maus er en åpenbar etterfølger, men alltid med sin egen filosofiske dreining.

«Later Than You Think» er sterkt preget av livets utfordringer. Brorens plutselige død på turné i 2018 og en offentlig skandale etter en misforståelse i Washington D.C. i 2021, sendte ham inn i isolasjon og tvil. Albumtittelen henspiller på det latinske utsagnet «memento mori» (husk at du skal dø). Tiden går fort, og det er senere enn du tror, så skynd deg å utføre Guds arbeid. Albumet veksler dermed mellom jordisk stress og sakrale tilstander der religiøse motiver og liturgiske sitater slår inn. På toppen av dette finner vi bitende humor og direkte politiske kommentarer. «Because we killed it (him)… watch it go up in flames» synger han i åpningssporet, som et ekko av George Floyds død og opprørene som fulgte. Og til sist får sågar en slags gregoriansk hymne innpass gjennom «Adorabo».

Som et motstykke til Sex Pistols nesten femti år senere kommer «I Hate Antichrist», men det er låter som «Reconstruct Your Life» og «Tonight» som letter litt på stemningen med sine lysere synth-varianter. På «Tonight» virker det nesten som skyggen av The Doors-keyboardist Ray Manzarek henger igjen i studioet. Et annet eksempel er «Losing My Mind» der dunkle mantraer drives fram av pulserende bass og mekaniske trommer, som brytes av samples, støykollasjer og effekter som destabiliserer alt og minner om at bak popens struktur skjuler det seg ulike kamper. Maus’ inspirasjon fra klassiske komponister som Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel er framtredende, særlig i bruken av kontrapunkt. Når dette smeltes sammen med 1980-tallets mørke new wave og 1990-tallets electronica får vi et lydbilde som virker svært gammelt og hypermoderne på samme tid.

Resultatet er et album som inntrykksmessig starter bra, men som tilsynelatende daler litt, før det gjennom flere avspillinger viser seg at «Later Than You Think» rett og slett er et ordentlig jevnt og godt album. John Maus trekker musikalske og historiske linjer som føles som en reise gjennom flere tiår (og med de urgamle komponistene, også århundrer, for å være ekstra raus). «Later Than You Think» vokser såpass at det må være lov å kalle albumet et solid håndverk. Det framkaller i alle fall mange assosiasjoner. Hvis du er en gammel synther, eller har en soft spot for et slikt lydbilde, bør du absolutt ta deg tid til å lytte. Det er forresten nok av fine melodiske detaljer for andre også. Bare vær litt tålmodig.

Foto: Paul Maffi