Creek rock

Amerikanerne fra North Carolina har på bemerkelsesverdig kort tid gått gradene fra å være et ukjent band til å bli booket på alskens festivaler. Øyafestivalen hadde dem innom for et par år siden, og i år var ett av medlemmene, MJ Lenderman, der med eget band. Med seks album på åtte år er det både imponerende og fascinerende å se hvordan kreativiteten bobler i bandet anført av frontfigur Karly Hartzman. Om alle utgivelser er kalkulerte brikker i et puslespill som først nå, med «Bleeds», virkelig faller på plass og danner et helt bilde, er ikke godt å si. Like fullt er det nettopp noe med det nyeste albumet som virker å være støpt i en ganske grei form. Fra dette ståstedet framstår det nye albumet enda bedre enn gjennombruddskiva «Rat Saw God» som kom ut i 2023.

En god stund før dette hadde altså Wednesday, hvis navn skal være inspirert av det engelske bandet The Sundays, debutert med «Yep Definitely», og allerede da var spirene til bandets særpreg på plass. Sansen for hverdagslige fortellinger og en evne til å blåse liv i små detaljer slik at de vokste til noe større enn seg selv var en god formel. Etter hvert ble Wednesday et band i ordets rette forstand, med fyldigere arrangementer, tettere samspill og en gryende miks av shoegaze, lett fuzzy indierock og en og dose sørstatsreferanser. Retningen var fortsatt søkende og konturene av det som i dag uhøytidlig omtales som creek rock, en hybrid av alternative rock-elementer og country i en moderat støypakke, begynte å bli tydeligere. Og slik ble også årets utgivelse til. Karly Hartzman ønsket først å kalle albumet «Carolina Girl», men forslaget ble nedstemt av resten av bandet. Istedenfor ble det «Bleeds».

En ting er at denne musikken uttrykker følelser, men litt klisjéaktig kan man kanskje si at den blør og blottlegger seg i tillegg. Det er nettopp her «Bleeds» treffer creek rock-planken. Wednesday har skjerpet uttrykket, strammet inn komposisjonene og rendyrket sitt særpreg. Indierockens melodiøse støylag er fremdeles til stede, men innimellom flettes det inn en låt eller to med sørstatlig rammeverk av pedal steel og twang. Akkurat disse delene av skiva føles mer konsentrert og samtidig mer tilgjengelig, uten å miste det totale tåkedraget. «Elderberry Wine» er et glimrende eksempel. Dette er en låt som trekker på countrytradisjonens symbolske verden og samtidig bygger på indie-hooks. Egentlig litt som Waxahatchee. En annen låt som virker mer forankret i amerikansk folkrock, er «Phish Pepsi». Gitarspillet og stemningen flakser mellom Laurel Canyon i og Nashville i uttrykket.

Skiva åpner dog med luskende støyvreng i et drøyt minutt, som når konserter starter og forventningene stiger, før det strippes helt ned og en indierock-låt i typisk 90-tallsinnpakning kommer fram. Allerede her går tankene tilbake til The Breeders, Belly, Sleater-Kinney, Veruca Salt, Sonic Youth, ja sågar Sebadoh og Dinosaur Jr. Helt ærlig avtar ikke følelsen med de kommende låtene heller. «Townies» og «Wound Up Here (By Holdin On) og «Candy Breath» treffer disse referansene greit. Utover dette går tempoet og fuzzen enten litt opp eller helt ned. Ikke at dette er en schizofren skive, men når enkelte av låtene kunne skrevet seg inn i katalogen til Drive-By Truckers samtidig som ovennevnte bands gitarvegger slår inn, kan jo lydbildet oppfattes som ganske sprikende likevel. Ser man bort fra country-innslagene, kan det generelt dras paralleller til samtidige navn som Bully, Palehound, Blondshell og Slow Pulp, som alle deler 90-tallsarven.

Bak albumets øsende gitaratmosfære ligger også en mer intim fortelling. Flere av låtene ble skrevet mens Hartzman og gitarist MJ Lendermans forhold gikk mot slutten. Tekstene er derfor ikke kjærlighetslåter i tradisjonell forstand, men bærer med seg en stemning av brudd og spenning. Dette uttrykkes indirekte, gjennom metaforer hvor alt fra ulykker og kniver til vinflasker, reality-TV-krangler og trivialiteter fra hverdagen formidles. Wednesday forsøker muligens å unngå gjentakelser av rockens evige refreng om tap og relasjoner, men det er jo ikke så enkelt, så da blir det litt av dette likevel. Et annet forhold innen moderne rock, er at det er vrient å være dønn original. Derfor er det med en blandet fornøyelse man hører dette albumet. Selvsagt minner dette om andre band og artister, og det er helt vanlig. Samtidig er flere av låtene skåret over en lest man har hørt mange ganger før, og kanskje er det derfor de også drukner i historien på et vis.

«Bleeds» føles litt som innhøsting av en helhetlig avling fra frø som ble sådd i indierockens tidligere tiår, inkludert Wednesdays egen katalog. Der «Rat Saw God» var fragmentert og urolig, står «Bleeds» mer stødig og selvsikkert. Her blandes shoegazens tette vegger av lyd, indierockens skarpe melodier og countryens fortellernerve til et resultat som passer Wednesday godt. På relativt kort tid har bandet gått fra å være utforskende debutanter til å bli et etablert kollektiv. Inspirasjonene synes å være mange, men de har likevel funnet sin identitet. Sånn sett bekrefter Wednesday at de er sin egen generasjons alternative speilbilde når de kombinerer lett støy med jordsmonn, og litt blod.

Foto: GrahamTolbert