Dunkelt fristed

Denne karen liker hamskifter. Som frontfigur i Working Men’s Club ble han kjent som drivkraften i bandet som, med mørk industriell electronica og post-punk-energi, plasserte den lille byen Todmorden på det musikalske verdenskartet. Eller det siste er egentlig ikke helt sant. Keith Emerson fra Emerson Lake & Palmer var også derfra. Uansett; Working Men’s Clubs selvtitulerte debut fra 2020 var en blanding av synth-linjer og dansbare beats som fanget tidsånden. To år senere fulgte de opp med «Fear Fear». Når Sydney Minsky Sargeant nå for første gang står alene med «Lunga», tar han et steg til siden. Borte er de tunge, insisterende synthene og den mørke klubbpulsen som preget Working Men’s Club og det mer eksperimentelle sideprosjektet Demise Of Love, som han nylig startet med Daniel Avery og Ghost Culture. I stedet møter vi en mer nedstrippet versjon av Sydney Minsky Sargeant, der akustiske gitarer og piano danner grunnmuren mens elektroniske skygger og svevende effekter kan skimtes i bakgrunnen. Det er også helt klart at post-punken ikke slipper helt taket her. Den har bare fått en ny lyd som dreier over i en mørk form for indiefolk.

En del av materialet på «Lunga» tar utgangspunkt i Sargeants ungdomsår i Todmorden, men det er først nå i 20-årene han føler han har bevisstheten og livserfaringen som trengs for å gi låtene tyngde og modenhet. Denne tidslinja gjør albumet til en fortelling om å vokse opp, gå seg vill og finne en ny vei tilbake til seg selv. Nedtonete «Lisboa» er et funn. Denne er som om Devandra Banhart og Jonathan Wilson snubler inn i studioet med Neil Youngs akustiske gitarer fra «Harvest Moon» i sekken, mens nesten mantra-pregete «Long Roads» skaper en tåkete sagastemning. En låt som «For Your Hand», med sitt gitarplukk over dempede synther, og fine «A Million Flowers», der strykere snor seg rundt vokalen, er også øyeblikk som opprettholder spenningen. Her kan man høre inspirasjon av Nick Drake, men også spor av nyere artister som Bonnie «Prince» Billy, Kurt Wagner og Bill Callahan. Det er mange forskjellige strukturer og teksturer på denne skiva. Setter man eksempelvis nabolåtene «Summer Song» og «Chicken Wire» opp mot hverandre, merker man det sjangermessige spekteret denne unge musikeren har innabords.

Sydney Minsky Sargeant forsøker å bruke musikken til å sortere egne tanker og følelser, og til å finne mening i relasjoner han har hatt og mistet. Den tidligere så selvsikre, nesten frekke frontmannen senker guarden og viser en annen side av seg selv. Tittelen «Lunga» har også sin egen historie. For Sargeant handler ordet om en idé om fellesskap, om at vi alle innerst inne er ett og samme, og at vi burde minne oss selv om akkurat dette litt oftere. Etter flere år med hektisk turnéliv, kaotiske opplevelser og en verden som føles stadig mer polarisert, ble «Lunga» hans forsøk på å skape et rom for ro og muligens et snev av håp. Det er påfallende hvor mange artister som kjenner på de samme mentale utfordringene for tiden, men om man løfter blikket litt, er det vel egentlig ikke så rart.

At Sydney Minsky Sargeant har flere strenger å spille på er tydelig, og at han løftes fram av navn som Atticus Ross fra Nine Inch Nails og Stephen Mallinder fra Cabaret Voltaire, viser en anerkjennelse blant mer erfarne kollegaer. Drahjelp er alltid viktig, og selv om han allerede har klart seg ganske bra med synth-prosjektene sine, gjør det sikkert ikke noe at Working Men’s Club inviteres til å varme opp for band som LCD Soundsystem heller. Musikalsk spekter til tross; «Lunga» kjennes som en stilmessig transformasjon som tar Sydney Minsky Sargeant ut av mørke klubbkjellere og inn i et mer meditativt, men fortsatt dunkelt landskap. Det er nok en mer personlig verden, men intensiteten og kreativiteten er like fullt til stede. Albumet, som ble innspilt i The Nave Studios i Leeds sammen med produsent og samarbeidspartner Alex Greaves, er verdt å lytte på, for oppturene er der selv om de kommer langsomt snikende.