Stilskifte i sikte

Shame har på få år gått fra å være en utemmet gjeng som skapte kaos på små klubber i Sør-London til å bli et av de mer synlige britiske rockebandene i sin generasjon. De har ikke vært så interesserte i å gjenta seg selv, så diskografien føles som en serie fluktforsøk fra dem selv. Det er helt greit, men det kan også bli forvirrende å følge over tid. Særlig når den røde tråden er i ferd med å forsvinne. Debutskiva «Songs Of Praise» fra 2018 var ungdommelig og kompromissløs, og full av upolert energi. Tre år senere kom «Drunk Tank Pink», et album som strammet grepet og presset intensiteten opp i et klaustrofobisk nivå, med Charlie Steens psykoser og karakteristiske pendling mellom monotont spoken word og eksplosive skrik som kanaliserte mentalt virvar. At tittelen spilte på en farge brukt i fengsler for å dempe aggresjon, ga en ekstra ironisk brodd til det intense lydbildet. I 2023 løsnet de grepet noe med «Food For Worms», som søkte å fange live-energien på sitt mest spontane, ærlig og åpent, men det var også vrient å få helt tak på.

Det samme skjer igjen. «Cutthroat» spriker i flere retninger, og i dette spenningsfelt av impulser skjer flere oppmykninger i lydbildet. Mye minner om hva de allerede har gjort basert på punk-røttene, men det er også større vilje til å ta tak i nye og relativt annerledes elementer. «Lampião» er en typisk eksponent for dette. Låta er skrevet delvis på portugisisk og delvis på engelsk, og teksten vever sammen en historie om den brasilianske folkehelten Virgulino Ferreira da Silva, kalt Lampião og hans kjære Maria Bonita. Også var han visst en banditt, da. En del av æren for de musikalske variasjonene bør nok tilskrives produsent John Congleton som styrte spakene i Salvation Studios i Brighton. Han skal ha utfordret bandet kraftig, kuttet alt som han mente ikke holdt mål, og tvunget dem til å jobbe med større presisjon. Så er spørsmålet hva presisjon er i dette tilfellet, for her møtes post-punk, electronica, C&W, indiepop, punk og psychedelia i en salig røre.

Tittelsporet åpner skiva med en stilmessig interessant miks når energien går fra punk-elementer til noe Blur-aktig. Formidlingen er enkel og effektiv, og fungerer helt klart som ypperlig oppskrift når man skal nå et energisk publikum på konsert. Like fullt handler ikke «Cutthroat» bare om kompromissløs kommunikasjon. Låta «Quiet Life» har en country-twang ispedd en slags The Cramps-vibb, mens andre melodiøse innslag som «Spartak» og «Plaster» drar i rimelig forskjellige retninger. Lytt og analyser selv. På kule «To And Fro» virker det som Shame har funnet litt tilbake til startpunktet med tydelige spor av The Fall og Interpol. Så er det tid for å gå i nok en alternativ retning når «Axis Of Evil» åpner døra til en mørkere og mer syntha sfære. Tenk deg The National og Depeche Mode filtrert gjennom Shames pønka råskap. Dette er et spenstig grep, og med denne løse tråden avsluttes også skiva.

«Cutthroat» er en ganske spennende fjerdeskive, men man blir ikke helt klok på hva bandet og Congleton egentlig vil her. Det er greit at albumet kan føles som et bindeledd mellom alt Shame har stått for og alt de muligens kan bli, men det er likevel forvirrende. Raseri og ironi er en del av bandets DNA, og at de fortsatt er unge er en fordel. Det finnes fremdeles nok av pågangsmot og intensitet selv om følelsen av det tidlige live-kaoset er tonet ned. At den eksperimentelle sjangerleken har inntruffet kan selvsagt vitne om modenhet, men det kan også være at musikkindustrien er i ferd med å polere bandet for å nå et enda større segment. Resultatet er uansett at «Cutthroat» delvis bryter med hva Shame opprinnelig var. Om det er bra eller dårlig i det lange løp, gjenstår å se.

Foto: Jamie Wdziekonski