Finfint farvel

Da Saint Etienne kunngjorde at «International» skulle bli deres trettende og siste album var det litt vemodig, men like fullt forståelig. I 35 år har Sarah Cracknell, Bob Stanley og Pete Wiggs fornyet seg uten å miste sin identitet, og denne gangen ønsket de å avslutte på topp med en skive som føles som en feiring av en lang reise snarere enn et endelig farvel. Resultatet er et album som nær sagt oppsummerer alt de har stått for, nemlig sofistikert popmusikk med klare røtter i britisk 60-tallspop filtrert gjennom klubbrytmer og en evig fascinasjon for hvordan man kan modernisere nostalgi.

«International» må ha vært ganske artig å spille inn, for istedenfor å gjøre alt selv, inviterte bandet venner og gamle helter til å bidra. Her er folk som Tom Rowlands fra Chemical Brothers og synth-nestoren fra band som Depeche Mode, Yazoo, Assembly og Erasure, Vince Clarke. Her er DJ og produsent Erol Alkan, Paul Hartnoll fra Orbital, samt frontfiguren i det gamle new wave-bandet Haircut One Hundred, Nick Heyward. Sistnevnte synger duett med Sarah Cracknell på «The Go Betweens». Med slike navn som gjesteartister bygges albumet rundt impulser fra ulike sjangere og generasjoner som en slags dugnad i pop-format.

Åpningslåta og førstesingelen «Glad», som er medprodusert av Rowlands og som har Doves-gitarist Jez Williams som ekstra bidragsyter, setter tonen. Dette er en sommerlig og oppløftende sak i beste Saint Etienne-stil som driver framover med Cracknells refleksjoner over livets kontraster. Dette har de selvsagt gjort før, kanskje særlig på «Words And Music by Saint Etienne» fra 2012. Låta viser tydelig at Saint Etienne har valgt å vende tilbake til sitt mest pop-orienterte uttrykk hvor enkelte melodilinjene er som om The Style Council hadde fått lov til å leke litt ekstra med «Torn». Dette er det tredje albumet på 2020-tallet, og der glitrende «I’ve Been Trying to Tell You» fra 2021 var drømmende og impresjonistisk, og fjorårets begrensete «The Night» beveget seg inn i det ambient-pregete, er «International» vitalt, dansbart og lystig.

På en måte virker det som om Saint Etienne vil minne oss på hvor mye glede popmusikk kan gi før de selv trekker seg tilbake. Gjennom tolv spor eksponerer trioen nesten hele sitt register; fra den electroclash-aktige «Dancing Heart» til deilige «Fade». En annen virkelig sommerlåt, som er helt i tråd med bandets historiske evne til å skape godstemning, er herlige «Brand New Me». Sola titter fram (om det så regner), og selv folk med flere tiår på planeten bør sprette lystig bortover veien med et fjollete smil om munnen om de har denne lyden i ørene. Og skulle du mene at «Take Me To The Pilot» gir Faithless-assosiasjoner, har du nok rett. Bare husk at Saint Etienne uansett var først ute. Savner du derimot perioden med popmusikk marinert i piano house, kan «He’s Gone» anbefales.

Saint Etienne klarer med «International» å oppsummere alt de har stått for helt siden den sampling-pregete debuten «Foxbase Alpha» i 1991 via stilige «So Tough» og sjangeroverskridende «Tiger Bay» til den elegante blandingen av lounge-pop og trip-hop på «Good Humor» og «Sound Of Water», og videre til urbane og filmatiske «Finisterre». De har kontinuerlig vist at pop kan være både kunstnerisk, folkelig, retro-orientert og moderne. På de mer konseptuelle utgivelsene fra 2010- og 2020-tallet har londonerne dyrket enda mer av det drømmende og atmosfæriske, men aldri mistet seg selv.

Hver låt på «International» åpner en luke i bandets kalender av alskens popvarianter; det være seg clubbing, disco, soul, synth eller electronica, og alltid med et hint av tilbakeblikk som gir musikken kul retro-følelse. Sarah Cracknells vokal er sterkere enn på lenge. Den er luftig, klar og full av nyanser, som om hun har funnet en ny ro i det avsluttende kapittelet. At bandet i sin tid tok navnet fra en fransk fotballklubb heller enn en kunstner eller poet, sier mye om den uhøytidelige tilnærmingen de har hatt hele veien. Likevel vokste musikken deres til å bli noe langt mer enn antatt, og nå avsluttes ballet med en feiring av liv og kjærlighet, minner og bylandskaper. Og selvfølgelig med London som evig muse.

Slik blir «International» både slutten på en lang epoke og en universell hyllest til popmusikk som idé. Dette er absolutt ingen gravferd, men et vitalt og omfangsrikt punktum fra et band som har holdt fast ved sin tro på at popmusikk har en unik kraft til å berøre og berike. At Saint Etienne velger å gi seg på et tidspunkt der de låter såpass inspirerte, er på en måte synd, men det gjør også avskjeden desto mer verdig. Saint Etienne gir seg på topp, og etterlater seg en katalog som for alltid vil stå som et bevis på hvor grenseløs og tidløs popmusikken kan være.