Uforutsigbar utforsker

Etter sju års pause vender David Byrne tilbake med et album som veksler mellom det bisarre og det brillefine. «Who Is The Sky?» er muligens ikke like helhetlig som forgjengeren «American Utopia», men det pulserer av lek og kreativitet. Byrne viser at han fremdeles mestrer å balansere på grensen mellom pop og avantgarde (han har sågar en låt her med tittelen «The Avant Garde», så det så!). Det er slående hvordan den tidligere Talking Heads-sjefen igjen evner å gjøre hverdagslige opplevelser til fornøyelige rariteter. Byrnes forkjærlighet for å skrive om noe så trivielt som bygninger, måltider og hjemmekos blir med en egen touch både gøyalt, merkelig og omfangsrikt på samme tid. Det var også nettopp denne evnen som gjorde ham til et ikon allerede i Talking Heads, der han som frontfigur kledde den intellektuelle nerven i danserytmer og absurditeter; en aura også eksponert gjennom den gigantiske dressen i live-opptredenen og kultskiva «Stop Making Sense». At han femti år etter karrierestarten fortsatt låter mer nysgjerrig enn nostalgisk, er i seg selv en bragd.

På sitt nye album omgir han seg med Ghost Train Orchestra, et New York-ensemble med tosifret antall medlemmer, kjent for å blåse liv i glemte komponister. Resultatet er en musikalsk reise som slynger seg fra latinamerikansk psykedelia på den livlige åpningslåten «Everybody Laughs» som kjennes om Talking Heads møter Kid Creole & The Coconuts, til den ganske rett-fram-låta «I’m An Outsider». Byrne deler vers med Hayley Williams fra Paramore på «What Is The Reason For It?», mens produsent Kid Harpoon, også kjent fra sitt arbeid med Harry Styles, Florence + The Machine, Miles Kane og Miley Cyrus, gir det hele en moderne, men like fullt retro-preget innpakning. Dermed framstår «Who Is The Sky? som et lappeteppe av stiler, en bevisst uensartet miks der lekenheten er selve poenget.

David Byrne frykter intet, ei heller å hive publikum ut på dypt vann, og det merkes at han nå er på et sted i livet der han ikke bryr seg nevneverdig om hva folk måtte mene heller. Det gjør at han kan skrive om nær sagt hva som helst. «Moisturizing Thing», er en slik sak. Dette er fortellingen om en ansiktskrem som er så effektiv at den forvandler brukeren til en smårolling. Teksten «I might look like a baby, but inside I’m a man…» balanserer et sted mellom det festlige og det teite, men minner oss også om hvor langt Byrne er villig til å strekke strikken. Samme surrealistiske impuls finnes i «I Met The Buddha At A Downtown Party,» der denne spirituelle figuren heller vil fråtse i desserter enn å tilby opplysning. Disse låtene peker albumet i retning av det selvironiske og smått tullete, men de fungerer samtidig som kontraster som får de virkelige høydepunktene til å skinne. For når Byrne er på sitt beste, er han fortsatt stor. Rolige «A Door Called No» er med jordnære instrumenter er ganske bra, men skal man riste litt på kroppen og logre litt ekstra med halen anbefales «Don´t Be Like That». Dette er som skrudd 70-tallspop dosert med alternative partier fra George Michaels «Faith».

«Who Is The Sky?» er et fargerikt og uforutsigbart album med små historier som ikke nødvendigvis henger sammen, men som like fullt danner et rikt bilde av en kunstner som ikke kan settes i bås. At David Byrne i en alder av 73 år, der andre artister ser seg fornøyde med å avslutte karrieren eller i alle fall er ferdige med å utfordre seg selv, kan levere et album som er så fullt av energi, nysgjerrighet og humor, er kanskje det mest inspirerende av alt. Selv om skiva har sine åpenbare mangler, viser David Byrne at det går an å bli mindre kynisk med årene. I tillegg synliggjøres at avantgardisme ikke nødvendigvis trenger å være så sært.

Foto: Shervin Lainez