Gotisk glam

Suede har en egen evne til å lage trilogier. Dette synes ikke bestandig å være like tilsiktet, men denne gangen signaliseres det at blodferske «Antidepressants» må anses som den andre skiva i en såkalt «svart-hvitt-trilogi». Til tross for ganske forskjellige uttrykk kan man si at den første trilogien i prinsippet allerede startet med den selvtitulerte debutskiva fra 1993, som nærmest satte standarden for britpop-generasjonen. Året etter fulgte «Dog Man Star», et mørkere, nesten Bowie-aktig verk som viste bandets evne til å kombinere naken råskap med monumentale dimensjoner. Da «Coming Up» kom et par år senere var det glam-pregete lydbildet mer tilgjengelig for massene. Dette albumet fanget tidsånden og ble Suedes største kommersielle suksess. Alle disse tre skivene står i dag som søyler i britisk rockehistorie.

Tross høydepunktene hadde dette tiåret vært ganske turbulent. Det ble rundet av med «Head Music» og i 2002 kom «A New Morning». Begge disse hadde glimt av storhet, men bandet var preget av utmattelse etter nesten et tiår i rampelyset. De interne gnisningene som resulterte i opprinnelig gitarist Bernard Butlers avgang etter «Dog Man Star», dro med seg mørke skygger siden Brett Andersons kamp mot rus også ble bandets byrde. Da Suede la inn årene i 2003, trodde mange at historien var over, men den gang ei. Med gjenforening og utgivelsene «Bloodsports», «Night Thoughts» og «The Blue Hour» ti til femten år senere, viste Suede seg fra en mer konseptuell side. Den andre trilogien var på plass.

Dog var det foregående album «Autofiction» fra 2022 som virkelig tente gnisten igjen. Denne gangen gikk Suede tilbake til røttene med heftige selvbiografiske tekster, hvor også punken skinte igjennom. Dette må sies å være et comeback i særklasse, og det var nettopp dette albumet som dannet grunnlaget for dagens dose «Antidepressants». Dette er deres tiende album, og må sies å være en god oppfølger i den tredje trilogien. I hvert fall om om man isolerer disse skivene til 2/3 av nok et slikt begrep. På den annen side virker det også som at flere innslag fra nettopp den første trilogien gjør seg gjeldende nesten tretti år senere, kanskje spesielt «Dog Man Star» og «Coming Up».

Suede har alltid lekt seg i spennet mellom teatralsk glam-pop og melodiøs, men egenartet rock, og på «Antidepressants» er selvsagt Brett Andersons stemme like karakteristisk som alltid. Kanskje er den også hakket skarpere enn tidligere der han metaforisk samler de skadde troppene på «Broken Music For Broken People». Tittelsporet viser umiddelbart hva slags inspirasjon som ligger til grunn for skiva. Her er det post-punk og goth rock som gjelder. Lydmessig virker singelen «Dancing With The Europeans» mer oppstemt, men det er bare fordi Suede ivaretar sin musikalske identitet. Det samme kan man vel si om «Sweet Kid». Alle låtene balanserer mellom desperasjon og forløsning, og at bandet dropper sikkerhetsnettet er en befrielse sendt fra 90-tallet. Og selv om ikke førstesingelen «Disintegrate» er det aller feteste Suede har gjort viste den likevel tidlig hvor kult Suede fortsatt kan låte. Med «Antidepressants» omfavner de dette fullt ut, og resultatet er en skive som plugger seg rett inn i goth-rockens og post-punkens æra fire tiår tilbake.

Typiske eksponenter for denne musikalske undergrunnsperioden var eksempelvis band som The Sound, The Church, Joy Division/New Order, Echo & The Bunnymen, Souxie And The Banshees, Killing Joke, The Chameleons og The Cure, og det virker som flere av disse inspirasjonskildene er sendt gjennom Suede-filteret og marinert godt i deres særegne estetikk. Ifølge Anderson er da også «Antidepressants» ansett som bandets soleklare post-punk-album i katalogen. Dette handler om paranoiaen, angsten og nevrosene i vår tid, og at alle streber etter forbindelse i en stadig mer frakoblet verden. «Trance State» er knall og bygger seg inn i en groove drevet av fet bassgang, og «June Rain» åpner som en drømmende blanding av de mest melodiøse av ovennevnte impulser. På den seige avslutningen «Life Is Endless, Life Is A Moment» gjør Anderson en god vokalprestasjon akkompagnert av deilig post-punk-grums.

Det hele kan oppsummeres med et inntrykk av et band som nekter å stagnere. OK, vi betraktet forrige album som bedre, men med produsent Ed Buller igjen bak spakene har Suede, eller The London Suede som de kalles i USA, ikke bare videreført noe av sin ikoniske storhet, men også klart å forme et uttrykk i andre akt av den tredje trilogien som er like tidløst som det er aktuelt. «Antidepressants» står derfor igjen som nok et bevis på at bandets skaperevne fortsatt er intakt, og at deres plass i britisk rock ikke bare er fortjent, men fornyet. To be continued...