Alternativ minnebok

Da «Essex Honey» endelig kom helt i slutten av august, føltes det som et punktum i en lang bok Devonté Hynes har skrevet på i årevis. At dette er hans første langspiller under Blood Orange-navnet siden 2018, ser på papiret ut som en pause, men i realiteten har denne kreative krabaten knapt hatt tid til å trekke pusten. Han har komponert musikk for andre kunstneriske personligheter, samarbeidet med ensemblet Third Coast Percussion på albumet «Fields» som ga ham en Grammy-nominasjon i kammermusikk, og vært med på prosjekter med artister så forskjellige som Carly Rae Jepsen, The Avalanches og Turnstile. I løpet av fem måneder kom dessuten tre remikser signert Blood Orange for Paul McCartney, Sugababes og folk-jazz/new age-musikeren Beverly Glenn-Copeland. Dette viser hvor absurd bredt han favner. Det er lett å glemme at dette er samme person som en gang, under navnet Lightspeed Champion, skrev små, bittersøte indie-låter fra et soverom i Øst-London. Særlig nå som han vaker rundt i et vidtrekkende soul rock-hav med alskens klassiske instrumenter på slep.

Tidlig i august, fikk to av hans eldre låter kommersielle anerkjennelser en stund etter utgivelsesårene. «Champagne Coast» fra debutalbumet «Coastal Grooves» ble platinasertifisert, mens låta «Charcoal Baby» fra foregående album, «Negro Swan», gikk til gull på RIAA-barometeret. Timingen ga muligens litt ekstra drahjelp og oppmerksomhet selv om akkurat dette må sies å være tilfeldig. Hynes har like fullt valgt å slippe denne fine og emosjonelle skiva omtrent på samme tid. Albumtittelen henviser til området han vokste opp i; i alle fall om man legger til ustrakt historisk-geografisk godvilje, Essex. Her finnes både gode minner og mindre bra minner hvor barndommens uro, erfaringer med rasisme og fremmedgjøring beskrives, og der den musikalske sfæren ble en form for tilfluktssted. Og det er nettopp musikken Hynes selv lyttet til som ung som gir albumet et særpreg.

De alternative impulsene, særlig indierocken, står overraskende sterkt på «Essex Honey» med tanke på Hynes’ egen musikk, som har en del av R&B, jazz, neo-soul, electronica og sågar litt klassisk i seg. På den annen side har vi vel allerede slått fast at han er en allsidig type. Uansett; referanser til The Replacements’ Paul Westerberg er åpenbar i låta «Westerberg». Her inkluderes også tekstlinjene «I’m in love / What’s that song? / I’m in love / With that song» fra nettopp The Replacements 1987-låt «Alex Chilton» (en hyllest til Big Star-helten). En hyllest av en hyllest skinner altså igjennom. Hei, hvor referanstoget går. På «Mind Loaded» bidrar et helt kobbel av folk. Blant annet tilfører Caroline Polachek skjør og svevende vokal, mens Lorde står for en mer jordnær popkraft. Det er flere artister enn som så, og enkelte av dem bidrar også på «The Field». Litt tverrfløyter og cello på «Vivid Light» må til, og når forfatteren Zadie Smith dukker opp med spoken word og binder musikk og litteratur sammen, blir denne låta bare digg.

De aller fleste låtene flyter mer rundt enn de hopper og spretter. Eksempelvis bygger «Look At You» seg opp mot et pianohouse-klimaks som aldri kommer, men det går fint. Stemningen blir satt tidlig, og apropos piano så glir balladen «The Last Of England» over til lett drum’n’bass og tilbake til piano igjen. Selv når musikken virker å flyte fritt, er det en treffsikker struktur. Det lyser forresten av Prefab Sprout i både «Thinking Clean» og «Somewhere In Between». Hynes synes å ha laget en personlig spilleliste som nikker i retning av flere inspirasjonskilder, men han lar dem filtreres gjennom sitt eget språk, farget av R&B, funk og elektroniske teksturer. Bare for å namedroppe ytterlige; Ben Watt fra Everything But The Girl er også med som bidragsyter, og det er ingen dum idé når «Scared Of It» skal formidles. Også «The Train (Kings’ Cross)», da. For en miks av easy-listening på avveie som plutselig avslutter med gitar-jamring.

«Essex Honey» er relativt åpen og luftig, hvor flere lydbilder appellerer til meditativ sveving. I tillegg blir albumet interessant fordi Hynes lar to av hans identiteter møtes samtidig; først tenåringen som søkte trøst i alternativ musikk og så den voksne kunstneren som skaper komplekse, men stilige elektroniske lydlandskaper. «Essex Honey» er melodisk og melankolsk, men man blir ikke trist av den, snarere tvert om. Skiva er svært jevn og veldig behagelig å høre på selv om tekstene belyser en del av livets utfordringer.