Tidløs tilbakekomst

For dem som har fulgt amerikaneren Cass McCombs noen tiår, kan det nyeste albumet «Interior Live Oak» oppleves som en kombinasjon av hjemkomst og ny avreise. Albumet ble til i løpet av 2024, og er et dobbeltalbum på hele seksten spor som både framstår helhetlig og mangfoldig, akkurat sånn et slikt format bør være. Skiva er altså lang, egentlig i overkant lang. Slik blir det når nesten alt får lov til å bli med i pressingen. Albumet ble for det meste innspilt i Nord-California, ikke langt fra der McCombs først slo røtter som musiker. Albumtittelen henter navnet fra en tresort som finnes i disse traktene, den seige og eviggrønne eika (Quercus wislizeni, for spesielt interesserte) som visstnok overlever tørke og tidens tann (dette får heller botanikerne og biologiene utbrodere).

Uansett gir dette flere symbolske dimensjoner. McCombs vender hjem, ikke bare geografisk, men også kunstnerisk. Nå har han returnert til Domino Records, som han tidligere hadde utgivelser på før han tok et lengre mellomsteg med noen album på labelen Anti-. Dessuten har han igjen jobbet med musikalske kompanjonger som Jason Quever og Chris Cohen. Med dem fant han en ny balanse mellom forenklet låtstruktur og poetisk dybde. «Interior Live Oak» er heller ikke det første albumet etter tilbakevendingen, for før denne fikk vi presentert et nøkternt tilbakeblikk og en påminnelse om hva som opprinnelig drev ham inn i musikken gjennom en slags «arkivutgivelse» i «Seed Cake On Leap Year». Denne fungerte som en slags bro mellom fortid og nåtid.

«Interior Live Oak» er som et mosaikkmønster av indiefolk som starter helt nydelig, men som dabber noe av mot slutten. Ikke nødvendigvis fordi andre halvdel er dårligere, men det blir bare altfor langt. Dette er ikke som Pink Floyds «The Wall» der historien holder spenningen fra start til slutt. Det starter like fullt med knallfine «Priestess» hvor en form for retro-estetikk som Richard Swift også kunne få fram høres godt. Muligens er det ispedd en anelse Steely Dan også. Dæven, dette er fint! Også førstesingelen «Peace» har en særegenhet, men er dog helt annerledes. Her har de akustiske gitarkompene en twang som nesten kunne vært hentet fra en tuareg-gitarist i Sahara, mens «Who Removed The Cellar Door?» har en låtstruktur som tidvis kan minne om Billy Idols «Sweet Sixteen». Og hva får man om man gjør Matt Bianco litt folky nedpå og lett scruffy? Da får man en låt som «Juvenile». Låter som «Missionary Bell» og «Home At Last» representerer andre ytterligheter av nøkterne, men pene folkpop-ballader.

Cass McCombs’ synes å trekke på et rikt nettverk av musikalske referanser uten å låne direkte. Det narrative slektskapet med Gordon Lightfoot merkes i hans evne til å la sangene bli små noveller. Den intime sårbarheten som dukker opp i de roligere partiene, kan sammenliknes med Elliott Smith, mens den poetiske blandingen av enkelhet og mytisk dybde kan forbindes med Bonnie ‘Prince’ Billy. Av øvrige assosiasjoner kan Steve Gunn, Andrew Bird, og Damien Jurado nevnes. Alle er ulike, men relevante på hver sin måte likevel. At McCombs klarer å forene disse elementene i en sammenhengende helhet uten at det føles konstruert, er hans største styrke.

Oppsummert er det kanskje nettopp det som gjør denne litt for lange skiva overkommelig å fordøye likevel. «Interior Live Oak» er rik på detaljer og lag på lag av lavmælte finurligheter, men det er også et portrett av en artist som våger å dvele litt. Som lytteopplevelse kan det være mye å ta inn, men i helheten finnes en indre balanse som gjør at man får følelse av bevege seg gjennom en frodig skog med kjente stier, men samtidig fornemme noe nytt. Sånn sett viser Cass McCombs seg å være en artist som fortsatt finner nye måter å være tidløs på.