Pianopoesi

Cassandra Jenkins har en tendens til å bygge hele verdener rundt sine utgivelser, og etter at hun i 2024 slapp sitt mest ambisiøse verk så langt, «My Light, My Destroyer», kunne hun fint ha spunnet videre i folk-popens skog. I stedet valgte hun å åpne en helt ny dør i sin eventyrverden og invitere oss inn i en sfære som minner litt, men som samtidig virker svært forskjellig fra forgjengeren. Resultatet ble «My Light, My Massage Parlor», som i all hovedsak er instrumentalt, og der Jenkins selv nesten ikke er å høre.

Her er hun først og fremst komponist og produsent, snarere enn utøver. Jenkins har skrevet musikken, satt den konseptuelle rammen og disponert musikerne som gir liv til ideene hennes. Mens hun på sine tidligere plater var tydelig til stede med både vokal og gitar, er stemmen hennes nå redusert til små, subtile drypp; som den korte hilsenen «Hi there, welcome» i åpningen av «Still Rambling» og et lite dialogfragment senere i samme spor. Dette grepet gjør at man blir ekstra oppmerksom på helheten og de mange instrumentale lagene, og man merker at Jenkins har valgt å ta et skritt tilbake for å la musikken selv få dominere. Dette forutsetter selvsagt at man allerede her har forstått at dette er et album for meditativ lytting og ikke generell bakgrunnsmusikk. Joda, det fungerer nok til det siste også om målet er å senke standarden for lytteopplevelser.

Innspillingen av «My Light, My Massage Parlor» ble gjort sammen med den mangeårige samarbeidspartneren Michael Coleman, som sitter ved et Steinway-flygel og bærer mye av uttrykket. Rundt ham har Jenkins bygget et ensemble av treblåsere, messinginstrumenter og strykere, samt ulike naturopptak. Alt er satt sammen med hennes sans for detaljer og dramaturgi, og det er nesten som hun behandler albumet mer som en installasjon enn en tradisjonell låtsamling. Selve tittelen «My Light, My Massage Parlor» skal visstnok være forankret i en linje på singelen «Only One» fra fjorårets album «My Light, My Destroyer», der Jenkins synger om en Sisyfos-strekfigur bak et massasjesalongvindu. I dette ligger kanskje det som driver hennes skaperkraft; nemlig evnen til å se det tragiske og det absurde samtidig, og til å bygge musikk rundt de små paradoksene som utgjør livet.

Musikalsk beveger albumet seg i grenselandet mellom ambient, samtidsklassisk og til dels jazz, med enkelte drømmepop-aktige øyeblikk. Som i hele diskografien hennes ligger det et tydelig slektskap bakover. Fra debutalbumet «Play ’Til You Win», til gjennombruddet «An Overview On Phenomenal Nature» i 2021, har Jenkins stadig søkt å kombinere personlige erfaringer med kunstnerisk nysgjerrighet. «My Light, My Destroyer» var et monument over paradokser og motsetninger, og «My Light, My Massage Parlor» kan muligens ses som en underlig refleksjon av dette der flere av låtene har fått en annen framtoning fra forrige album til nå. Sjekk ut låttitlene som inneholder stikkordene: omakase, betelguese, only og delphinium (men haley er fortsatt haley). Altså er årets skive en parallellverden som utforsker mange av de samme ideene, men da altså uten Jenkins’ stemme som veiviser.

Alle de eteriske partiene på «My Light, My Massage Parlor» har en atmosfære som kan minne om et sagalandskap der Jan Garbarek, Vangelis, Brian Eno og Enya også svever rundt. Samtidig er det tidvis en undertone som kan assosieres med David Lynch’ filmverden, der stillhet, tilfeldige lyder og drømmeaktige brudd skaper en urovekkende skjønnhet. Med de filmatiske grepene viser Jenkins at hennes kunst og tilstedeværelse er mer enn nok når hun bygger stemingefulle universer. Selv i fraværet av egen vokal, viser Cassandra Jenkins seg her likevel å være en veldig tydelig samtidsstemme.

Foto: Lucy Murphy