Flate fragmenter

New York-duoen trives i grenselandet mellom det absurde og det alvorlige. Rachel Brown og Nate Amos har gjennom flere utgivelser vist en evne til å skape musikk som både virker tilfeldig og presis på samme tid, en kombinasjon som gjør at lytteren ofte sitter igjen usikker på om man skal klappe eller gruble. Med sitt nye album «It’s A Beautiful Place» prøver de å utvide universet, men resultatet framstår like mye som en reise gjennom ideer og fragmenter som et fullendt verk.

Skiva åpner med «One Small Step», et halvt minutt med blåse- og skyvefløytelyder som nærmest minner om daffe UFO-signaler fra verdensrommet. Sånn sett passer det jo å ha med en låt kalt «Spaceship» litt lenger uti skiva. Sammen med «Playing Classics» skiller denne seg noe fra resten av materialet, men utover dette er albumet ganske rotete. Som konseptuell ramme fungerer det muligens, men man kunne like gjerne vært vitne til lyden av kjøkkengardiner som blafrer, ustabile mikrobølgeovnvifter, eller billige spøkelsesfløyter fra start til mål. Albumet avsluttes altså på samme vis med «For Mankind», et ett minutts vektløst stykke som knapt rekker å ta form før det er over. Man aner et forsøk på å gi helheten en sirkulær dramaturgi, som om bandet vil legge et rammeverk rundt temaene tid, eksistens og forgjengelighet. Likevel er det vanskelig å fri seg fra følelsen av at slike introer og outroer først og fremst fungerer som staffasje som kunne vært erstattet av omtrent hva som helst.

Mellom disse korte rammene finner vi flere låter som i ulik grad lykkes med å holde på oppmerksomheten. Fire av de totalt ti sporene varer da også enten under ett minutt eller bare litt over to, noe som gjør at albumet ofte oppleves som en samling skisser mer enn en samling ferdige låter. Forsøksvis støy, korte mellomspill og fragmenter av ideer dukker opp og forsvinner igjen før de rekker å feste seg. Der forgjengeren «Everyone’s Crushed» hadde en nerve og en skarp kant som gjorde dens fragmentering både intens og engasjerende, føles «It’s A Beautiful Place» mer utvannet og tilfeldig.

Noen av de få oppturene er friske «Nights In Armor», singelen «Life Signs», som høres ut som Billie Eilish på spøkelsesjakt med Korn, og «Blood On The Dollar», der bassen legger seg som et tungt, nedstrippet fundament med en groove som sender tankene i retning Brant Bjork og stonerrockens tyngde. Her får man en følelse av at musikken faktisk trekker ned på bakken og skaper et fysisk driv, snarere enn å bare sveve som et konsept i lufta. På sitt beste viser albumet at Water From Your Eyes kan balansere det eksperimentelle med støyharmonier, og da blir det hypnotisk og suggererende. Dog er slike øyeblikk er unntaket, og ikke regelen.

Det er likevel umulig ikke å trekke litt på smilebåndet over hvordan bandet fortsetter å insistere på sin egen metode. Alt ble spilt inn på soverommet til Amos, under det «årvåkne blikket» til en falmet Robin Williams-plakat fra TV-serien «Mork & Mindy». Amos kaller Williams spøkefullt for det stille tredje medlemmet i bandet. Samtidig er mye av materialet denne gangen skrevet med live-opptredener i bakhodet, og det virker som bandet noen ganger forsøker å sprenge seg ut av kjellerrommet ved å tenke på større scener. Likevel blir resultatet ofte mer idé enn gjennomføring, mer konsept enn helhet.

At albumet heter «It’s A Beautiful Place» er både poetisk og ironisk. Tittelen peker på undringen over verdens skjønnhet, men også på vår ubetydelighet i det store kosmos. Amos har selv sagt at mye av låtskrivingen dreide seg om tid, dinosaurer og verdensrommet, inspirert av Ursula K. Le Guins roman «The Dispossessed» fra 1974 og Marcello Tarìs politiske essays. Brown har hatt med seg disse bøkene på tur gjennom fire kontinenter og nesten alle amerikanske delstater, og de ble en viktig klangbunn for tekstene. Tross denne filosofiske tyngden er det vanskelig å unnslippe følelsen av at albumet ofte reduseres til små idéglimt uten at låtene fester seg.

Det er derfor et paradoks at «It’s A Beautiful Place» i større grad framstår som et interessant tankekart enn som et gripende musikkalbum. Her er det konseptuelle grepet tydelig. Det handler om menneskelig forgjengelighet, om små prikker i universet, om tro, tvil og gudebilder som kolliderer med moderne eksistensialisme. Water From Your Eyes er villige til å ta risiko, det skal de ha. Men denne gangen føles risikoen mer som en intellektuell øvelse enn som musikk som fetser seg. Skiva inviterer til analyse snarere enn sug etter gjentatt lytting. Det vakre stedet i tittelen, er mer en kul idé enn selve lytteopplevelsen.

Foto: Adam Powell