Filosofisk fuzz

Newzealandske The Beths er et band som aldri har lagt skjul på hvor de kommer fra, og med «Straight Line Was A Lie» viser de på nytt hvor sterkt de står i indiepopens arv. Samtidig klarer de å tilføre noe eget. Siden debuten «Future Me Hates Me» i 2018 har de skapt en verden av fengende melodier, skranglete powerpop og garasjeaktig fuzz, alltid ledet av Elizabeth Stokes’ klare vokal og hennes blanding av selvironi og sårbarhet. Debutalbumet var en frisk introduksjon, mens oppfølgeren «Jump Rope Gazers» var en mer innadvendt pandemiplate, men ganske spretten likevel. Forrige album «Expert In A Dying Field» var en refleksjon over relasjoners forgjengelighet, og dagens utgivelse tar dette et steg videre med dypdykk i flere sårbarheter enn tidligere. I praksis synes «Straight Line Was A Lie» å være The Beths’ mest eksistensielle album så langt.

Bakgrunnen for den nye skiva var en prosess Stokes beskrev som ren selvterapi. Hver morgen i en måned hamret hun ut ti sider med ideer på en gammel Remington-skrivemaskin hun hadde fått i bursdagsgave fra bassist Ben Sinclair. Ikke alt ble til låttekster, men det åpnet for minner og erfaringer hun ellers ville latt ligge. Dermed ble «Straight Line Was A Lie» et album som både er mer personlig og mer universelt enn noe bandet hadde gjort før. Det handler om erkjennelsen av at livet ikke er lineært, men sirkulært, fullt av utfordringer og gjentakelser; en tanke som blir selve essensen på tittelsporet. Ironisk nok ble denne skrevet sist. Stokes synger om hvordan hun i årevis trodde hun kunne «fikse alt» i forbindelse med familie, vennskap, kropp og egen psyke. Den brutale sannheten er at livet aldri blir ferdig reparert, men krever kontinuerlig vedlikehold i møte med uforutsette ting. Coverdesignet, signert Lily Paris West, illustrerer noe av dette med en bulkete og surrealistisk klokke. Et slags symbol på et uforsutsigbart livsløp.

Albumet er rikt på slike små historier. «No Joy» handler om den paradoksale følelsesløsheten Stokes opplevde med angstdempende medisiner, der hun ironisk synger «this year’s gonna kill me», selv om hun på en måte var immun mot stresset hun beskrev. «Mosquitoes» springer ut av flommen i Auckland i 2023, da byen sto under vann og Oakley Creek, et lokalt fristed, ble dramatisk forandret. Dette er et bilde på hvordan steder og mennesker rives opp, men likevel fortsetter livet. Finfine og jangly «Metal» er et stykke poetisk refleksjon over kroppens paradokser, skrevet etter både depresjon og diagnoser som Graves’ sykdom og Thyroid Eye Disease, der kroppen oppleves som både mirakel og maskin i ferd med å bryte sammen. Interessant nok kjennes deler av lydbildet som om Big Star og Matthew Sweet møter Creation Records-sjefen Alan McGees eget band Biff Bang Pow! i New Zealands solskinn. Med forsiktig fingerspill formidler Stokes den mest intime låta, «Mother, Pray For Me» på en øm måte. Denne ble skrevet med blikket rettet mot hennes indonesiske opphav. Her synger Elizabeth Stokes med lengsel om familiær forbindelse, og bærer et alvor som var så sterkt at hun gråt mens hun skrev den.

Det som kunne blitt en tung plate, blir i stedet løftet av bandets evne til å pakke eksistensielle spørsmål inn i ganske trivelige melodier. Jonathan Pearces gitarer skurrer og glitrer, Tristan Decks trommer driver alt framover, og Ben Sinclairs bass gir melodiene ekstra tyngde. Resultatet er musikk som både kan få en sal til å gynge og en lytter til å stoppe opp og reflektere. Dette merkes egentlig helt fra tittelsporet som åpner dette jangly og fuzzy powerpop-ballet til den mer new wave-syntha avslutningen «Best Laid Plans».

«Straight Line Was A Lie» finner ikke opp indie-hjulet på nytt, men det spinner videre med en sjelden sjarm og selvsikkerhet. Albumet tar opp trådene fra de tre første albumene og knytter dem til en ny erkjennelse om at livet ikke skal vinnes, bare leves. Og med The Beths’ kreative hjerner blir dette til låter man nikker smilende til mens man mimrer om 80- og 90-tallets mest melodiøse undergrunnsband. At den rette linja ikke finnes, er helt greit. For The Beths snurrer rundt som om de er en krysning av hjemlandets Flying Nun-arv (altså ikke 60-tallsserien der Sally Fields fløy rundt, men et legendarisk indie-label opprinnelig fra Christchurch) og den britiske indiepop-tradisjonen. Det gjør bare musikken til dette fine New Zealand-bandet enda rikere.

Foto: Frances Carter