James Yorkston & Friends – «Songs For Nina And Johanna»
(Domino, 2025)
Et ganske fint og folkelig album å verdsette, snarere enn å bli rystet av.
Det er lett å la seg forføre av rammen rundt albumtittelen «Songs For Nina And Johanna», for dette er historien om den anerkjente skotske låtskriveren James Yorkston som allierer seg med to av Sveriges mest distinkte stemmer, nemlig Nina Persson fra The Cardigans og Johanna Söderberg fra First Aid Kit. Skiva ble innspilt i Studio Rymden i Stockholm med Daniel Bengtson som medprodusent og et svensk musikkollektiv som har rykte for å kunne fange spontanitet. Karl Jonas Winqvist, ensemblets leder, måtte trekke seg tilbake grunnet sykdom, men hans ånd holdt seg levende gjennom bidragene fra blant andre Peter Morén (fra Peter, Bjorn and John), Ullis Gyllenberg på fiolin, Lina Langendorf på saksofon og Lars Skoglund på trommer. Stemningen i studio var preget av harmonisk fellesskap, men også av skjørhet. Kanskje spesielt eksponert var Johanna Söderberg siden hun var høygravid med sitt andre barn under innspillingen, noe som la et ekstra emosjonelt lag til hennes framføringer.
Skotten som er kjent for sine britiske folk-røtter og sitt lune, jordnære uttrykk, har de siste årene funnet et kreativt fristed i samarbeid med svenskene i The Second Hand Orchestra. Her har han latt tilfeldigheter og improvisasjon forme musikken, først på «The Wide, Wide River» i 2021 og senere på «The Great White Sea Eagle» fra 2023, hvor Nina Persson var et innslag. Det var derfor naturlig at denne nye skiva også skulle bygges rundt hennes stemme. At Johanna Söderberg også ble hentet inn var like mye et resultat av vennskap som av kunstnerisk nødvendighet. De befant seg i samme miljø, og vokalen hennes viste seg å være et perfekt motstykke til Perssons melankolske autoritet. Yorkston har selv sagt at han ikke kunne takke nei til å synge med to av Sveriges mest særpregete vokalister, og hvem kan vel egentlig klandre ham for det? Likevel kan man spørre seg om resultatet faktisk løfter James Yorkstons musikk inn i noe genuint nytt, eller om albumet i større grad fungerer som en behagelig, men trygg forlengelse av hans tidligere samarbeid.
«Songs For Nina And Johanna» har altså ikke noe med konseptuelle grep å gjøre. Ei heller er det en skjult litterær referanse. Tittelen er, som man sa på eldre IT-språk: WYSIWYG, «what you see is what you get», eller rett og slett ren og skjær realitet. Dette er låter skrevet for to stemmer som tolker dem ulikt, men som aldri konkurrerer. Nina Persson bidrar på fem spor, Johanna Söderberg på fire, og Yorkston selv trekker seg bevisst tilbake for å la melodiene få puste gjennom deres tolkninger. Med dette utgangspunktet kommer fine øyeblikk som «A Moment Longer», med Perssons umiskjennelige klang, mens Söderberg svarer rett etterpå med «Love / Luck», der en tilsynelatende lys og enkel melodi skjuler skjøre refleksjoner som for eksempel: «the days are all tiny fragile dolls / who threaten to fall apart if we look too close».
Likevel, selv med slik tekstlig og vokal eleganse, finnes det en fare for at albumet blir litt for forutsigbart. Mange av balladene bygger på velkjente virkemidler: fingerspill på gitar, nedtonet piano og innslag av fiolin, og selv ikke Nina klarer å unngå at «Rabbit» virker i overkant søvndyssende. Med tanke på albumtittelen, er det ironisk nok Yorkstons eneste sololåt «Where’s The Time?» som framstår som det sterkeste av de virkelige høydepunktene. Dette er en aldeles strålende folky visepoplåt à la Josh Rouse på sitt beste. Noen andre er Yorkston-duettene «Love That Tree» med The Cardigans-profilen, og «I Spooked The Neigbours» hvor Johanna Söderbergs stemme gir en ekstra klang over Yorkstons, akkurat på denne låta, nesten Dan Bejar-aktige rasperøst.
Til syvende og sist understreker «Songs For Nina And Johanna» James Yorkstons styrke som lyriker og stemningsbygger. Det er varme og en sjelden vilje til å gi andre kunstnerisk spillerom, men uten å ta de store sprangene som kunne gitt skiva en tydeligere plass i hans allerede omfattende katalog. Albumet fungerer derfor mer som et fredelig vitnesbyrd om fellesskap, inkludering og sjenerøsitet enn som et revolusjonerende øyeblikk i indiefolk-historien, men det kan være tilstrekkelig, det også. Spesielt når man har med seg svenske sangfugler i særklasse.
