Framsynt samtidssjel

Langs motorveier som strekker seg gjennom et landskap av støv og kapitalismens ruiner, kan man skimte en anonym Mazda 3 fra 2013 skjære gjennom tåka. Bilen er både symbol og scene, en slags kiste, et missil og et speil – alt på samme tid. Sjåføren kunne vært deg, men mest sannsynlig er det amerikanske Marcus Elliot Brown, bedre kjent som Nourished By Time. Med en bensintank fylt av uro og brun sprit, og et stereoanlegg som slynger ut en punka låt for åndelig utslitte sjeler, illustreres bakteppet for artistens oppfølgeralbum «The Passionate Ones». Skiva er Nourished By Times første på anerkjente XL Recordings, og i prinsippet var det den underfundige EP-en «Catching Chickens» som la grunnlaget for det som nå er blitt et album av langt større format. Passe dansbart, er det også.

Brown som vokste opp i Baltimore i staten Maryland inspirert av hip-hop, jazz og nittitalls-R&B fra foreldrenes platesamling, lærte seg blant annet å spille gitar etter å ha sett Guns N’ Roses-gitarist Slash opptre med Michael Jackson. Musikkinteressen fikk ytterligere fart og da han senere tok i bruk kunstnernavnet, fungerte dette også som en form for mantra; fokus, målrettethet og gjennomføringsevne er stikkord som har ført ham fra familiens kjellerstue, der debutalbumet «Erotic Probiotic 2» ble til under pandemien, til en internasjonal posisjon som en av de mer spennende stemmene innen neo-soul og relatert samtidsmusikk. For dette er faktisk en form for soul-basert samtidsmusikk som framstår som en frisk elektronisk miks av post-punk, funk, R&B, lo-fi, indierock og klubbinspirerte rytmer fra 90-tallet. Impulsene peker like mye bakover mot Guided By Voices, Prince og kultcellisten Arthur Russell som de peker framover mot Mk.gee, Frank Ocean, eller kanskje Curtis Harding?

«The Passionate Ones» er laget i både Baltimore, London og New York, og skrevet, produsert, mikset og framført utelukkende av Brown selv. Skiva fungerer som en tolvspors preken eller et kamprop snarere enn en tilfeldig samling av låter. Tematikken omhandler kjærlighet, arbeid og hjertesorg som flettes sammen med eksistensiell angst, drømmer og desillusjon, men også håp som motstandskraft. Låta «9 2 5» er en refleksjon over monotone jobber og dagdrømmerier pakket inn 90-tallets snilleste techno-beats ispedd doser av lett piano-house, mens «Max Potential» bader poprock i saktegående R&B-stemning. På «Baby Baby» oppfordres det til global streik. Utover dette kunne låta vært en sløy og soula oppfølger til Underworlds «Born Slippy». Og merkes en viss Massive Attack-innflytelse fra klassikeren «Be Thankful for What You’ve Got» mot slutten av «Jojo»? Det som er sikkert, er at Tony Bontana er med på denne chille, og etter hvert nesten trip-hopske låta.

Det er noe med den fete og voluminøse stemmen til Brown blandet med et klangfullt lydbilde som gjør at omtrent hele skiva blir interessant. Til og med to minutter lange «Cult Interlude», som egentlig ikke er en låt i tradisjonell forstand, funker bra. Selv holder jeg en ekstra knapp på den fine balladen «Tossed Away». Selve tittelen «The Passionate Ones» synes å være en feiring av dem som nekter å resignere, men som heller velger lidenskapen som sitt våpen mot apati og systemkollaps. Albumet føles derfor som en kollektiv oppfordring til å slippe taket i middelmådighet og omfavne følelsenes kraft. Og midt i dette finnes de små kuriositetene som minner oss om Marcus Browns egen reise; noe som får ham til å virke troverdig. Etter alt å dømme vil Nourished By Time også i framtiden være en aktør å regne med innen alternativ R&B og neo-soul. Det får vel være framsynt nok.

Foto: Aaron Fenichell