Lunt og lavmælt

I en tid der det meste i musikkverdenen virker som det skal gå fortere, høyere og mer polert for hver nye utgivelse, fortsetter Kurt Vile å følge sitt eget tempo, og det er akkurat passe flegmatisk. Med den ferske EP-en «Classic Love», viser han igjen hvorfor han har et navn innen moderne folkrock og indie-psychedelia, og hvorfor det å gjøre lite, men å gjøre det med stil kan være lurt. «Classic Love» er en låt skrevet av den Nashville-baserte indie-folk-kameraten til Vile, Luke Roberts. Låta fikk fort Viles oppmerksomhet, og han beskrev den som selve definisjonen på en låt som burde snurre på radioen.

Såpass stor var altså fascinasjonen at han bestemte seg for å bygge en hel EP rundt den, og samarbeidet med Roberts resulterte i en nett samling på fem spor som virker som en henslengt samtale mellom to musikalske sjelevenner. Roberts’ originalversjon er da også åpningssporet på EP-en med Vile som andrestemme, og den stemningen er unektelig mye mer radiovennlig enn hva Viles klassiske skranglelyd normalt tillater. Dette gjør han selvsagt noe med. Han har nemlig også laget sin egen «KV version» av samme låt, og da er den velkjente slacker-lyden igjen på plass.

Etter tittellåta kommer «Hit Of The Highlife» som bryter opp EP-ens nøkterne indiefolk med noe langt mer eterisk. Her sniker Vile og Roberts seg ut i et slags ambient landskap, der de veksler på versene på en slags lavmælt 16 Horsepower-aktig måte. Det er luft, rom og etterklang overalt, og følelsen av at låta mer glir enn rusler, er en påminnelse om at begge, kanskje særlig Vile, ikke bare er komfortable i sin signaturlyd, men også villige til å tøye strikken innimellom. Denne låta føles som en litt sløy utgave av The War On Drugs, og er faktisk så fredelig at man rekker å fjerne litt uten at låta mister framdrift.

«Slow Talkers ’22» er en akustisk nyinnspilling av Kurt Viles sytten år gamle lo-fi-låt fra debutalbumet «Constant Hitmaker». Den gangen var den demo-preget, mens nå er den moden og nyanserik. Lyden er klarere og gitaren tydeligere, men det er fortsatt behagelig hvilepuls oppi det hele. Som en slags avrunding på EP-en kommer coverversjonen av Beach House sin «Wildflower», der Vile tar drømmepoplåta fra 2015 og gir den nytt liv gjennom akustiske gitarer og et arrangement som minner mer om hjemmesnekring enn studioproduksjon; eller rett og slett bare Kurt Vile. Han unngår uansett å etterlikne Beach House sitt stilige synth-teppeunivers, så da blir det heller en lun tolkning som låter som formiddagsklimpring på trappa, eller kveldsdaffing i hengekøya. Litt avhengig av når på døgnet energien melder seg.

I prinsippet byr ikke EP-en «Classic Love» på så mye nytt. Det er selvfølgelig ganske så annerledes innpakningspapir på majoriteten av låtene, og de er godt presentert. Det liker fansen. Dessuten kan nye lyttere komme til siden det er lett å bli nysgjerrig på hvem disse snurrige indiefolk-kompisene er. Med et uttrykk som balanserer mellom det jordnære og det svevende, skapes en liten verden der låtene surrer rundt i sitt eget tempo, uten hastverk eller staffasje. Kurt Vile har en sjelden evne til å forenkle finurlig, og igjen viser det seg at det ikke alltid er kjappe bevegelser som skaper retning. Noen ganger er det nettopp rolig gange som gjør at man legger merke til detaljene. Dette er ukomplisert, men aldri uinteressant.