Trolske toner

Siden 2017 har Anders Buaas fra Larvik produsert og utgitt egen musikk. Særlig har han vektlagt musikk innen den instrumentale progrock-sfæren. Han har tidligere turnert med folk som Iron Maidens første (egentlig andre) offisielle vokalist, Paul Di’Anno, og Tim “Ripper” Owens fra Judas Priest, samt hatt oppdrag som produsent og gitarist for flere norske band. Like fullt er det kanskje først og fremst gjennom egne konseptalbumer han har satt solide musikalske avtrykk. Via utgivelser som trilogien «The Witches Of Finnmark (I-III)», «Tarot» og «The Edinburgh Suite», som bærer preg av tematisk forankring og melodisk finesse samt en sterk sans for dramaturgi, får vi i år presentert nok et konseptuelt album, «Trollringen». Som et spennende alternativ til et hovedsakelig instrumentalfokus, har Buaas her inkludert enkelte tekstbaserte historiefortellinger framført av gjestevokalister.

Låtene ble skrevet mellom 2019 og 2025, og ble opprinnelig visstnok ikke laget med et fast narrativ i tankene, men gradvis samlet musikken seg rundt en tematisk kjerne som peker i retning av romanen «Trollringen» fra 1958. Her formes forbindelsen mellom musikken og litteraturen. Dette er ikke direkte gjendiktning, men heller et rom der romanens stoff og musikkens stemning speiler hverandre. Sigurd Hoels «Trollringen» er en eksistensiell tragedie som utspiller seg i Norge på først halvdel av 1800-tallet. Nærmere bestemt i Telemark. Hoel forteller om Håvard Gjermundsen Viland, en ung, idealistisk bonde som kjemper mot religiøs trangsynthet, sosial mistro og politisk stillstand i 1820-årenes bygde-Norge. Han bukker under, både for andres fordommer og sin egen skyld, og blir et tragisk symbol på det å ville noe mer enn rammene tillater. Tittelen «Trollringen» henter sin kraft fra folketroen, et fenomen der mystiske ringer i gresset ble tolket som spor etter dansende overnaturlige vesener. I Hoels fortelling, og antakeligvis hos Buaas, blir trollringen også et bilde på isolasjon, en skjebnesirkel av fordømmelse og misforståelse, der den som tenker annerledes blir betraktet som farlig.

Hele albumpakka virker svært gjennomført, og selv omslaget til «Trollringen» synes å speile tematikken. Dette er laget av Larvik-kompisen Kristian Kaupang, som også er musiker samt grafisk kunstner. Kaupang ga selv ut en plate tidligere i år, og hans blikk for visuell historiefortelling kommer tydelig fram på coverdesignet. Motivet viser et spartansk bondepar fra tidligere tider, stående stille mens de ser ned på jordsmonnet, omkranset av et ruralt landskap. Bildet virker ikke bare å være inspirert av romanens handling, men synes også å være influert av Erik Werenskiolds maleri «En bondebegravelse» fra 1880-årene. Illustrasjonen signaliserer ro, ydmykhet, men tilsynelatende også strev. Kaupangs motiv fungerer dermed ikke bare som en illustrasjon, men sågar som en forlengelse av albumets toner, tematikk og historiske referanser.

Selv om vokal forekommer på denne skiva, er det likevel flere instrumentale låter og partier enn det er sang. «Trollringen» åpnes med rolige «Prologue» hvor Miriam Kjølen låner bort stemmen sin før instrumentalen «Opening Credits» kommer som en blanding av norsk folkemusikk og vise-prog. Låta går fra en form for lett psykedelisk oppstemthet via en akustisk mørkedal før det går oppover igjen. Egentlig virker det mer som om noen er i ferd med å bli sprø snarere enn å oppleve faktisk glede. Blant albumets fineste øyeblikk finner vi singelen «Best I Can Be», som er en ballade framført av den britiske visesangeren Tanya Wells. Strykere og gitar flettes sammen i et pent strengebasert arrangement. Wells formidler sårbarhet og styrke på samme tid, og viser hvordan den musikalske paletten utvides med et følelsesmessig register.

Den over åtte minutter lange tittellåta er et stilig kapittel for seg, for her svever vi inn i en klangverden som er jordnær og eterisk på samme tid. Et særskilt grep er bruken av sopransaksofon, spilt av Steinar Børve. Dette drar tankene mot Jan Garbareks tidlige 1990-tallsutgivelser på ECM, som «I Took Up The Runes», men kanskje spesielt «Twelve Moons», der folketonale elementer smelter enda mer sammen med kjølig jazz og nordisk stillhet. Andre ingredienser i låta er både akustiske og elektriske gitarer. Selv om progen ligger i bunn, er det altså ikke så vanskelig ikke trekke paralleller mellom Jan Garbareks og Buaas’ komposisjoner fordi de bærer den samme romsligheten, det samme alvorlige lyset og den samme åndelige mystikken. Istedenfor å følge en tradisjonell låtstruktur, får stemningen og timingen styre, som et slags lydmessig ekko av nettopp norsk realisme og naturalisme, eller et tåkete sosialrealistisk minne.

Det er også her gitaren virkelig får tre fram som Buaas’ primære stemme. Uten å vite noe om inspirasjonskildene, virker det uansett litt som om David Gilmour, Steve Hackett, og kanskje Steve Rothery har vært på spillelistene en gang i tiden. I hvert fall om Pink Floyd, tidlig Genesis eller Marillion var fokus i oppveksten til denne 51-åringen av en larviking. Anders Buaas’ gitarspill er ikke demonstrativt flinkisarbeid, men derimot et meningsbærende redskap for musikalsk historiefortelling og god lyd. Og apropos historiefortellinger, så finner vi enda en vokal bidragsyter på låtene «The Balance Of Being One» og «As I Draw My Last Breath». Denne gangen er det Manchester-baserte Tim Condor som synger upåklagelig.

Nettverket er det visst ikke noe i veien med, for «Trollringen» framstår som et internasjonalt og mangfoldig samarbeid. Artistene gir liv til Anders Buaas’ komposisjoner i møte med Sigurd Hoels fortelling og Kaupangs illustrasjon som til sammen utgjør en helhetlig og dypere mening. Og det er akkurat dette som gjør «Trollringen» så besnærende. Det hele fortoner seg som en kunstnerisk og ambisiøs reise i musikk, litteratur, billedkunst og folketro; en slags sirkel av det uuttalte mørket som musikken forsøker å belyse, men som stemningen i de ti låtene likevel prøver å finne en vei ut av.