Soft retrokosmos

Noen ganger kan man anta noe om musikk basert på coverdesign. Om man antar riktig er en annen sak. Står det et slitt vinyleksemplar i en bruktbutikk, er det enklere å anslå tidsepoken, og er det et CD-cover, er det enda lettere. Men når man ser et cover digitalt, og ikke vet eller ser utgivelsesåret umiddelbart, er universet helt åpent selv om omslagets design burde kunne gi en indikasjon. Dog, ikke alltid. Amerikanske Night Moves’ fjerde album «Double Life» kan lure de aller fleste hvis man ikke kjenner til dem fra før. Spørsmålet er om musikken står i stil til coveret. Det skal man ikke se helt bort fra. Etter seks års stillhet returnerer nemlig Night Moves med en skive som formidler et detaljrikt portrett av et liv i overgangsfaser, innpakket i melodiøs og relativt myk poprock. Her finnes ingen overproduksjon eller desperate grep. Dette er musikk som tar seg tid, som tør å dvele ved uro og motsetninger, og som henter sine referanser fra den amerikanske musikkarven. Midt i dette står vokalist John Pelant, med en stemme som ikke presses oppmerksomhetssykt fram. Dette er en vokaltype man har hørt hele livet, uten alltid helt å huske hvor. Mest sannsynlig på radioen der den glir inn i harmoniene uten å ta for mye plass.

Musikkarven merkes gjennom hele albumet, og i disse dager er det sjelden at artister forvalter det Gram Parsons en gang kalte cosmic american music på en god måte. Det klarer Night Moves ganske bra. I de mest svevende øyeblikkene på «Double Life», som i åpningen «Trying To Steal A Smile» eller avslutningen «Desperation», høres det hvordan country, folk og americana smeltes sammen til vestkystdrømmer som glir forbi. Det er litt som om Gram Parsons’ melankolske lengsel, pakket inn i myk romklang, finner nytt liv hos Night Moves. Men det stopper ikke der. Produksjonsestetikken minner mer enn én gang om Todd Rundgrens «Something/Anything?» fra 1972. Altså er ikke skiva voluminøs i lydmassen, men heller i tekstur og harmoni. Det er den samme følelsesdrevne elegansen, men med kanskje enda flere innslag av både FM-rock og yachtrock. De fleste låtene virker å ha et musikalsk og produksjonsmessig referanseintervall som, tja, skal vi si fra 1978 til 1984? Med «Almost Perfect» beveger lyden seg i hvert fall et stykke innpå 80-tallet med typisk synth-klang som egentlig ble veldig vanlig for tidligere 70-tallsartister som skulle fornye seg i pastelltiåret. Jackson Browne gjorde det, Barclay James Harvest gjorde det, samt The Eagles-høvdingene Don Henley og Glenn Frey da de gikk solo på 80-tallet, for å nevne noen.

Ikke aner jeg om bandnavnet Night Moves er et nikk til Bob Segers låt med samme navn fra 1976, men både han og nettopp dette bandet, som etablerte seg for et drøyt tiår siden, opererer i et landskap av svært melodiøs rock. Seger lager nok mer heartland rock, selv om akkurat låta «Night Moves» kan betegnes som soft rock; noe som igjen må kunne sies at bandet fra Minneapolis har blandet inn i lydbildet sitt. Førstesingelen «Hold On To Tonight» viser vel greit hvordan FM, yacht og soft rock balanseres. Kanskje det er litt soulrock, her også. Du vet, litt sånn som Hall & Oates, ispedd ekstra steelgitar og munnspill i lydbildet. Låta ble skrevet etter et dødsfall i kretsen, men arrangementene gjør at melankolien ikke føles så tung. Produksjonen som er gjort av Pelant selv og Jarvis Taveniere, gir «Double Life» et organisk uttrykk. Taveniere er også kjent fra Woods og arbeid med Waxahatchee og David Berman, og sammen bygger de lydbilder med romfølelse i en ganske forutsigbar struktur. Det er her vi aner en viss inspirasjon fra The Alan Parsons Project også, ikke i selve musikken, men i måten låtene kombinerer 70- og 80-tallet med en varm og tidløs base som man ikke har hørt på en stund. Sleng noe jangly indiepop i miksen, så blir sluttresultatet noe sånt som «Double Life».

«Double Life» er et album som gjør akkurat det coveret signaliserer. Litt som den gamle engelske Ronseal-reklamen for beis: «does exactly what it says on the tin«. Musikken speiler omslaget, som ser ut som det kunne stått i en vinylhylle for over førti år siden snarere enn å være en blodfersk utgivelse i 2025.  Med lune melodier, mild retro-synth, tidvis jangle pop og organisk instrumentbruk fra americana-historien, blir totalen en form for voksenrock som man ikke har hørt på årevis. Låter som «State Sponsored Psychosis» og «White Liquor» kan fint snike seg inn på årets sommerliste. Det kan for så vidt «Ring My Bell» også. Og nei, det er gudskjelov ikke en coverlåt av Anita Wards enerverende discolåt fra 1979. Da er en slags poppa form for Steely Dan bedre, gitt. Night Moves prøver ikke å utgi seg for å være noe mer enn de er, og derfor fungerer «Double Life» ganske greit. Forutsetningen er selvsagt at man takler elleve doser av poprock med et lydbilde fra en tid da bensinstasjonene til Gulf ble til Shell, og hvor tilsynelatende tøffinger i Pontiac Trans Am og Chevrolet stolt spilte soft rock høyt for jentene som hang rundt. Apropos en annen mismatch (kall det gjerne forutinntatthet); alvoret i tekstene på «Double Life» viser at skiva ble til under røffere forhold enn man skulle tro, men de historiene må du lytte inn selv.