Frikopling

Yaya Bey har lenge vært en stemme man ikke kan overse. Dama er kul, har edge og er musikalsk produktiv. Noen ganger er hun muligens i overkant produktiv når hun mikser ulike sjangere til det som til slutt går under samlebetegnelsen neo-soul. Med sitt sjette studioalbum «Do It Afraid» leverer hun en omfattende spilleliste. Resultatet er en smeltedigel med hele 18 låter der soul, R&B, jazz, house, dub og soca glir inn og ut av hverandre som naturlig pust. Temaene kan berøre alt fra nysgjerrighet og integritet til mot, men ingenting virker stressende eller pretensiøst. Tidligere album som «Madison Tapes», stjerneskiva «Remember Your North Star» og fjorårets «Ten Fold» la på en måte grunnlaget for den kunstneriske dybden vi nå ser fullt utfoldet i «Do It Afraid». Kort sagt virker den nyeste skiva å være en hybrid av de to siste foregående albumene. Der «Remember Your North Star» hadde noen åpenbare singler og «Ten Fold» et mer dagbokaktig preg, framstår «Do It Afraid» som et verk med fri flyt og mindre fokus på enkeltstående hits.

Tross de mange låtene, er snittet på varighet ikke lengre enn 2-3 minutter. Da blir albumet mer overkommelig å fordøye. Dessuten forekommer det en del variasjoner i lydbildet. Det er nettopp dette som gjør «Do It Afraid» spennende i tillegg til budskapet. Yaya Bey formidler gjennom både tittel og musikk at mot ikke handler om fravær av frykt, men om å handle til tross for den. Hun innleder skiva med «Wake Up B*tch», hvor hun kort og greit melder noe som synes å være grunnlag for hele albumet: «If you wanna be brave, first you gotta be afraid». Kanskje er det tanken om å leve fullt og helt, selv når man er sårbar eller redd. Det handler om å navigere gjennom mørket, og å finne glede midt i kaoset. Albumet utfolder seg som en serie neo-soul-låter som noen ganger er intime og lavmælte, og andre ganger mer rytmiske og mer intense. Den korte singelen «Dream Girl» er, musikalsk sett, en av de få «rett-fram»-låtene hvor et fyldigere synth-teppe pakker inn ganske så bra soul-pop. Tekstmessig er hun også rimelig direkte, men at Yaya Bey er eksplisitt er ikke noe nytt.

Totalpakka har en løs struktur og chill stemning som likevel føles kontrollert; litt som bakgårdsfester og søvnige sommerkvelder. Evnen til å balansere er en av Beys største styrker. Hun formidler både plusser og minuser uten å bli klissete eller sentimental. «Real Yearners Unite» har solid soul i bunn, men leken med lydbildet gjør at den skiller seg ut fra tradisjonell soul. Kort sagt er dette en god retningsgiver for flesteparten av låtene på albumet, uavhengig av om de går raskere eller er mer hip hop-inspirerte. Ett av avvikene fra helheten, er sporet «Merlot And Grigio» hvor Barbados-rapperen Father Philis bidrar. Her kommer de karibiske røttene til uttrykk med calypso-klingende soca som rammeverk. Slike detaljer er ikke nye for Yaya Beys artisteri. På «Remember Your North Star» dro hun eksempelvis til med dancehall-stilige «Meet Me In Brooklyn», som igjen dro de musikalske referansene tilbake til en annen karibisk øy.

På «Do It Afraid» oppleves stemninger mer enn struktur, for vers og refrenger rimelig flyter fritt. Dette er et album som sannsynligvis krever litt mer av lytteren. Ikke fordi det er så innmari vanskelig, men fordi det fortjener full tilstedeværelse. Alternativt kan man selvsagt bare sette på skiva og la den snurre i sola, i bakgården eller på stranda, slik at den gradvis lurer seg inn i underbevisstheten og blir der. Her ligger samtidig skivas utfordring. For om «Do It Afraid» settes på uten særlig oppmerksomhet, vil den også kunne oppleves som behagelig bakgrunnsmusikk som bare fordamper i sommervarmen.

Uansett klarer Yaya Bey, i likhet med artister som Solange, Sudan Archives og Jamila Woods, eller The Queen Of The Neo-Soul, Erykah Badu, for den saks skyld, å gi sosial bevissthet en dansbar og sanselig form. «Do It Afraid» er et album som lever hele veien. Gjennom friske toner og ærlige tekster minner Yaya Bey oss på å være til stede i øyeblikket, selv når det er flyktig. Under det stillferdige ytre ligger en frikoplet styrke, der det politiske og det poetiske smelter sammen. Med et personlig og ujålete uttrykk, har Yaya Bey skapt nok et album som er i kontinuerlig bevegelse, og det funker godt.