Poppa pønkedans

Da Rhian Teasdale og Hester Chambers fra Isle Of Wight for alvor entret musikkscenen i 2022, var det som å åpne en energidrikk; rimelig sprudlende og ganske forfriskende. Bandet Wet Leg traff en nerve med sitt selvtitulerte debutalbum av skranglete indierock, post-punk-riff og art pop-vendinger fordi det føltes både nostalgisk og nyskapende. Låtene var frekke og fulle av karakter, og musikken kunne minne om en salig blanding av Joy Divisions rytmiske mørke og The Juliana Hatfield Threes skranglete energi med et snev av Tanya Donellys drømmepop-vibber fra Belly-tiden. Alt sammen framført med vokaler som ved første lytting virket lettere nonchalante, men som raskt avslørte en skarpere tone. Wet Leg var alt annet enn polerte og naive selv om de kanskje kunne forveksles med ferskinger på grunn av albumdebuten. Begge medlemmene var dog rundt tretti år gamle på dette tidspunktet, så en viss modenhet var selvfølgelig til stede. Med selvtillit og humor viste Wet Leg fort at de absolutt skjønte hvilket sirkus de var blitt en del av.

A few years later…man kan selvsagt la seg lure av tittelen siden dette oppfølgeralbumet har den bløte betegnelsen «Moisturizer», men duoen (for de er primært det) er ikke blitt særlig rundere i kantene. Denne skiva er en fortsettelse av universet Wet Leg introduserte for tre år siden, men der debuten tok for seg kjedsomhet, passiv-aggressiv kjærlighet og eksistensiell rastløshet, er «Moisturizer» fylt med sensuell galskap som enten bobler over eller eksploderer. I låtskrivingsprosessen inkluderte duoen denne gangen hele livebandet, som består av bassist Ellis Durand, trommis Henry Holmes og Joshua Mobaraki på gitar og synth. På dagtid jobbet de med musikken, mens nettene ble brukt til å se skrekkfilmer og å la seg marinere i bisarre inntrykk. Om det stemmer at kombinasjonen av musikalsk fellesskap og zombiefilmer (eller liknende) medførte at alle fem fikk låtskriverkreditering på albumet, er jo dette en høyst engasjerende arbeidsform. Royalties, baby. Et annet prinsipp som visstnok styrte den kreative prosessen, var om låtene var gøyale å spille live. På generelt grunnlag kan man i alle fall si at de er ganske interessante å lytte til.

Som på forrige album har produsenten Dan Carey bidratt, men denne fyren er langt mer enn «bare» produsenten til Wet Leg. Carey har jobbet mye med moderne britisk alternativmusikk, og har en imponerende artistliste å vise til. Blant annet har han vært hjernen bak flere solide album til nyere indieband som Fontaines D.C., Squid, Black Midi og Goat Girl. I tillegg har Carey jobbet med enda mer etablerte navn som Foals, Franz Ferdinand, Fatboy Slim og Bat For Lashes. Alt i alt må han kunne sies å ha vært med på å forme lyden av øyrikets alternativrock og -pop på 2000-tallet. Med all hans erfaring samt forrige albums suksess, fikk Dan Carey fortsette samarbeidet med Wet Leg. Dette ga dem en kontinuitet samtidig som de trygt kunne åpne for videre musikalsk eksperimentering.

Det første man møter på «Moisturizer» er «CPR» som har et slags punk-pop-uttrykk. Dette er litt som når man mikser lydbilder fra Curve og Elastica. «Catch These Fists» er en frenetisk sak med bass og hvinende synth, men det er ikke bare småpønka låter her. Flere av de resterende ti sporene har en annen klang. For eksempel skapes assosiasjoner til St. Vincents «Prince Johnny» på låta om det engelske TV-fjeset Davina McCall. Man skal heller ikke overse «Jennifer’s Body» og «Pond Song», hvor kjærlighet tidvis skildres på merksnodige måter; egentlig som på hele skiva. Det kan handle om alt fra kåtskap og frustrasjon til psykotisk forelskelse. Eller besettelse, om man vil. På nettopp «Pond Song» høres tydelig: «Deep! In! Love!», slik at det nesten tipper over i det parodiske, mens andre spor, som eksempelvis «Mangetout», skildrer reaksjoner mot kjipe menn. Et refreng med «get lost forever» sier vel nok om den saken. Vil du høre noe i den helt andre enden av skalaen enn det som presenteres innledningsvis, er «Pokemon» en ganske trivelig låt uten skurr og snurr.

«Moisturizer» etterlater et selvsikkert inntrykk av glisende skråblikk og gnissende tenner. Rhian Teasdales vokal kommer godt fram i det velproduserte lydlandskapet. Å få en kjølig stemme til å høres lun ut, eller omvendt, vitner om talent og en viss grad av fandenivoldskhet. Resten av bandet balanserer energi og finesse med en uforskammet naturlighet. Dette virker ikke som et forsøk på å gjenta det samme som sist. Skiva synes snarere å være en lydmessig slepen oppgradering i all sin opprørskhet. Sånn sett dreier bandet i retning av punk-basert indiepop, muligens også med intensjon om å gjøre dette en smule dansbart. Om de lykkes med å få folk med på pønkedans i praksis, får tiden vise. Konklusjonen er uansett at Wet Leg virker å trives med et slags forventningspress. «Moisturizer» er en ganske leken skive som røsker opp i lytterens komfortsone samtidig som de mest eksponerte nervene masseres greit.