Garbage – «Let All That We Imagine Be The Light»
(BMG, 2025)
Et mørkt, men håpefullt album som minner oss om at det også finnes lysglimt.
Tre tiår etter at Garbage entret den alternative rockescenen med mørke og snikende «Stupid Girl» fra sitt selvtitulerte debutalbum, har Shirley Manson og hennes medsammensvorne levert det som må kunne kalles en rimelig vellykket jubileumsskive. Tittelen «Let All That We Imagine Be The Light» signaliserer for så vidt en forestilling om lysere tider midt i all verdens elendighet, men innholdet må likevel graves tungt fram fra kaoset som råder. Amerikanernes åttende studioalbum (hei, blekksprut-cover) kanaliserer både samtidens uro og bandets egen utvikling, og kvalitetsmessig synes skiva å plassere seg relativt støtt på øvre hyllenivå i bandets diskografi. I en tid preget av sosial og politisk kollaps med krig og andre globale kriser, har Garbage denne gangen klart kunststykket å lage noe som både er aktuelt, personlig og tidvis oppsiktsvekkende fint. Man kan eksempelvis starte med dance rock-låta «Sisyphus».
Med sin karakteristiske blanding av industrial rock, electronica, shoegaze og trip-hop, forener Garbage på ny en miks av røffe og sarte toner med sosiopolitiske kommentarer. På overflaten kan de fremdeles virke kompromissløse, men på et vis, og naturlig nok, mer modne enn før. Her møter dystopisk uro en nærmest spirituell søken etter mening, og resultatet er et album som både føles truende og trøstende. Denne utgivelsen virker like skreddersydd for samtiden som for jubileumet; nesten som et slags manifest for å overleve med verdighet i en verden på randen av sammenbrudd. For konfliktene på Gaza-stripen, i Ukraina, i Den demokratiske republikken Kongo, og til og med på gatene i amerikanske storbyer, har satt sine spor i tekstene, om enn mer i form av stemning og symbolikk enn eksplisitte henvisninger.
Shirley Manson skal ha skrevet deler av albumet med krig, undertrykkelse og sivil nød i tankene. Den Curve-aktige åpningslåta «There’s No Future In Optimism» ble blant annet til under George Floyd-protestene for noen år tilbake, og reflekterer over hvordan det å bevare håpet i en verden preget av vold og hat nærmest føles som en radikal handling i seg selv. Garbage presenterer her en form for motstand, og Mansons karakteristiske vokal framstår flere ganger kraftfull og sårbar på samme tid. «Hold» er en slik låt hvor hun balanserer elegant mellom lyse og mørke toner mens politiske og personlige betraktninger skinner igjennom. En annen låt som man bør merke seg er «Have We Met (The Void)». Igjen legger hun vokalen ned på typisk Garbage-nivå mens elektroniske lyder svøper om stemmen hennes.
Mot slutten av skiva serverer Garbage den lett goth-pregete «Get Out My Face AKA Bad Kitty», hvor elementer i lydbildet minner om fragmenter fra The Sisters Of Mercys «Dominion». «The Day That I Met God» virker også å være preget av tidligere musikalske tiår, der sløve drag nesten gir en desorientert følelse av å sveve gjennom et mareritt og samtidig oppdage noe håndfast under overflaten. Noen ganger virker det som poprocken skal overta, men så blir det litt All About Eve-aktig over melodilinjene istedenfor; særlig når lydbildet daler i intensitet. Ingen av delene kan man klage på. Låta er en pen avslutning på et ganske så godt album, innpakket i stilig produksjon ledet av Billy Bush. Selv om ikke trommeslager Butch Vig, som produserte Nirvanas grunge-klassiker «Nevermind», har hatt hovedansvaret for denne skiva, har han og de øvrige bandmedlemmene likevel bidratt til utformingen av det stramme og suggererende lydbildet sammen med Bush.
«Let All That We Imagine Be The Light» er et album som tar temperaturen på en verden i krise. Tross temaer som smerte, overlevelse og sinne, er det gudskjelov også lettere åndedrag å spore hos Garbage. Det helhetlige budskapet er uansett at der håpløsheten nær sagt tvinger fram valget mellom kjærlighet og hat, vinner kjærligheten. Det er den enkle ideen om at lyset blir sterkere, hvis vi bare våger å forestille oss det, som gir albumet en ordentlig livsnerve. Selv når tekstene roter seg ned i grums og dunkle tanker, nekter Garbage å gi opp. Istedenfor lar de kreativiteten og en opprørsk form for håp skinne gjennom. «Let All That We Imagine Be The Light» er lyden av et band som har mye på hjertet og som fortsatt tror på menneskeheten, og det trengs når det virker som kloden praktisk talt brenner.
