Under overflaten

Amerikanske Meghan Remy, har med sitt mangeårige prosjekt U.S. Girls nå gitt oss enda et album hvor eksperimentell popmusikk vises fra flere spennende sider. U.S. Girls er sikkert en forvirrende betegnelse siden det bare er én «U.S. Girl«, som ikke engang bor i USA, men navnet er nå Remys varemerke, så det spiller egentlig ingen rolle hva andre mener. Man skraper som oftest kun overflaten på det meste her i verden likevel. Med «Scratch It» fortsetter Remy uansett å kombinere sjangere på uventete og underholdende vis. U.S. Girls er altså ikke et band i tradisjonell forstand. Dette er Meg Remys eget alter ego; en slags musikalsk maske hun har båret siden begynnelsen av 2000-tallet.

Meg Remy er alltid på søken etter noe nytt, og står naturlig nok i sentrum av U.S. Girls-universet selv om hun har omgitt seg med et roterende galleri av musikere. Allerede som tenåring forlot hun hjembyen Chicago for å søke noe større, og fra sitt nåværende bosted i Toronto, Canada, har oppnådd nettopp det. Her har hun skapt en kreativ base hvor hun leker med grenseoverskridelser styrt av et velfungerende kunstnerisk instinkt. Gjennom snart to tiår og en rekke utgivelser på ulike indie-selskaper, har Remy utviklet en særegen stil. Det er egentlig ganske godt gjort siden hun favner så bredt. På den annen side har hun en gjenkjennelig smygevokal, så signaturen faller naturlig på plass likevel. Før hun fikk sin 4AD-debut med «Half Free» for ti år siden, hadde hun allerede gitt ut fire album. Da den solide og småpsykedeliske artpop-skiva «In a Poem Unlimited» fulgte etter, var U.S. Girls på en måte støpt i 4AD-formen. Og nå viser «Scratch It» igjen Meg Remys evne til å leke med produksjoner. Her er det analoge og organiske vesentlig mer framtredende enn forgjengeren «Bless This Mess» sitt digitale og polerte lydbilde.

«Scratch It» er et godt håndverk, og såpass trygg er Remy på seg selv, at hun like greit ga ut den nesten tolv minutter lange singelen «Bookends». Det er en ellevill strategi, for å ha en såpass lang låt som singel, virker helt utenkelig. Like fullt kan vi her og nå si at dette er en absolutt fantastisk låt som hyller minnet av en avdød venn, med musikalske vendinger fra hele pop– og rock-historiens register. Dette er rett og slett en av årets beste indie-låter. Remy har vært omgitt av svært erfarne og kreative musikere, og skiva ble produsert i samarbeid med Remys livsledsager Maximilian Turnbull, med teknisk assistanse fra Andrija Tokic. Remys karakteristiske evne til å veve sammen alle mulige sjangere uten at det skurrer, er en sjelden gave. Her finnes forskjellige musikalske uttrykk som soul, rock, country, folk, disco, funk, gospel og sågar litt garage, som til sammen danner et nærmest sømløst produsert album.

Allerede på åpningssporet «Like James Said» merker man at dette kan bli en spennende musikalsk reise. Litt americana med et visst country-preg hører selvsagt også med når «Firefly On The 4th Of July» og «The Clearing» formidles som noe ganske annet enn man vanligvis får servert fra U.S. Girls. Blant de ni sporene på skiva, er det nok «Walking Song», sammen med den ovennevnte langsingelen som kommer aller best fra det med sitt fine hammondorgel-driv. Kanskje er det ikke så rart at disse to låtene er enkle å hekte i hverandre, for Remy har skrevet begge to sammen med Edwin de Goeij. Flytende «Emptying The Jimador» skal visstnok være inspirert av et tequila-tungt nachspiel etter en konsert i Massey Hall i Toronto.

Albumtittelen «Scratch It» kan tolkes som en oppfordring til å se forbi overflaten og utforske det som ligger under, både psykologisk og tematisk. Meg Remys U.S. Girls-prosjekt viser også hvordan ironi kan brukes som inngang til dypere refleksjoner rundt sårbarhet, politikk og emosjoner. Til tross for enkelte svakheter, framstår Meg Remys siste eskapader som en helhetlig og uttrykksfull utgivelse, som helt tydelig markerer hennes plass i den musikalske samtiden.

Foto: Colin Medley