The Bug Club – «Very Human Features»
(Sub Pop, 2025)
Et lekent band som tør å være like rare som resten av verden.
Den walisiske duoen The Bug Club er ute med albumet «Very Human Features», der tretten spor durer og surrer gøyalt av gårde i en salig røre av melodiøs skranglerock. Med røtter i den lille byen Caldicot, har Sam Willmett og Tilly Harris de senere årene blitt en uforutsigbar, men forfriskende faktor innen britisk alternativ rock. Medlemmene møttes først i tenårene, og da hadde Sam også med seg sin bror, Ross, på laget. Trioen som etablerte seg i 2016, er blitt til en duo som nå har funnet godformen på dette fjerdealbumet. De gjenværende grunnleggerne virker i så måte å ha utviklet seg fra en skrullete idé til å bli et voksent band selv om de kanskje aldri har villet vokse ordentlig opp. Bare navnet, The Bug Club, høres ut som noe barn har funnet på, og jaggu er det nettopp det det er.
The Bug Club var visstnok en liten flokk med kids som samlet på insekter i oppveksten, anført av en meget ung Sam Willmett. Nettopp dette barnlige perspektivet synes å være videreført med musikkprosjektet; ikke bare som navn, men også rent musikalsk, for dette er nysgjerrig, lekent og grenseløst. Det er som om bandet samler på menneskelige øyeblikk på samme måte som barn samler på insekter i syltetøyglass (sikkert med luftehull i lokket). Hver låt er som liten og rar skapning som enten surrer rundt eller stikker litt. «Very Human Features» er rett og slett ganske sprudlende med alt fra 60-tallspregete melodilinjer til 90-talls indierock-skurr. Her finner vi en haug med låter der de fleste fungerer godt på hver sin måte.
Åpningen «Full Grown Man» er en passende retningsgiver for resten av skiva. Singler som «Jealous Boy», «How To Be A Confidante» og «Appropriate Emotions» har samme basis, men er likevel ganske forskjellige. Uansett er denne artige skrangle-cocktailen av lyder, som kan assosieres med Pixies, Cheekface, Supergrass, The New Pornographers, Moldy Peaches, Ezra Furman og Porridge Radio, både betraktende og lun. Og der «Young Reader», med kommentarer til samfunnets rigide forventninger, har post-punk-stempel, byr «Beep Boop Computers» på en glam– og powerpop-hybrid. Snåle «When The Little Choo Choo Train Toots His Little Horn» snor seg på kryss og tvers gjennom 60- og 70-tallet.
Låter som «Tales Of A Visionary Teller» og «Living In The Future» er også svært hørbare, hvor særlig sistnevnte harselerer med folk, inkludert dem selv, som er så opptatt av det neste som skal skje at nåtiden nærmest glipper i jakten på lykke. Likevel ligger det alvor bak all moroa. «Muck (Very Human Features)» dykker ned i en forvirrende verden som virker å skli helt ut. Denne låta kombinerer folk-elementer med spoken word. En låt som derimot ikke er på skiva, men som likevel har kommet ut som singel under lanseringen av nytt materiale er «Have U Ever Been 2 Wales?». Den er egentlig bare å lytte på som stand-alone, med relatert låt, hvor bandet nærmest aggressivt hjelpsomt markedsfører hjemlandet på vittig vis.
The Bug Club framstår ikke som et band som forsøker å tilpasse seg samtiden når de har beina godt plantet i arven fra tidligere tider, og da særlig i 90-tallets skranglerock. Evnen til å balansere lekenhet og dybde, gjør at de treffer grublende folk med hang til miksen av lo-fi, powerpop, garage og noise pop. Det som skiller bandet fra en del andre, er formidlingen av seriøse temaer, ofte gjort på en absurd måte, komprimert i ett og samme åndedrag. «Very Human Features» tøyser, reflekterer og snubler, men reiser seg alltid med et skråblikk og en passe frisk melodilinje på innerlomma.
Foto: Willmett/Harris
