Gøyal guffe

Baltimore-bandet har vært med å fornye hardcore punk slik at en ny generasjon lyttere har fått ørene opp for sjangeren. Med røttene godt forankret i hardcore-miljøet og en evne til å tøye musikalske grenser, har kvintetten, nå bestående av Brendan Yates, Franz Lyons, Daniel Fang, Pat McCrory og nylig innlemmete Meg Mills, utviklet seg fra å være undergrunnsluringer til å bli et hyppig nevnt navn innen alternativ rock. Turnstiles musikalske utvikling har vært ekspanderende hvor stadig flere lyd- og stilelementer er blitt inkludert. Debutalbumet «Nonstop Feeling», som kom for ti år siden, var preget av ungdommelig energi, med fengende riff, tunge rytmer og klassisk hardcore-holdning. Noen år senere kom «Time & Space», som åpnet opp for enda flere strukturer, samtidig som overgangen til labelen Roadrunner markerte et profesjonelt skifte. Det virkelige gjennombruddet kom likevel med foregående album, «Glow On», fra 2021. Det var her den passe lekne blandingen av punk, rock, funk og synth, som også er ingredienser på årets utgivelse, slo inn for alvor.

Turnstile har alltid vært del av et kreativt musikkmiljø med tette bånd seg imellom. En sentral forbindelse er bandet Angel Du$t. Dette er også et hardtslående og sjangeroverskridende prosjekt med tilsvarende ønske om å presse uttrykket videre. Hør gjerne på den friske skiva «Pretty Buff» som en avstikker her. Flere Turnstile-medlemmer, inkludert vokalist Brendan Yates og trommeslager Daniel Fang, har vært involvert i Angel Du$t, som deler samme frie tilnærming til punk, men dog med enda større innslag av pop, folk og indierock. Sammen har de to bandene vært med på å forme en slags alternativ punkbevegelse som Turnstile her flyter videre på.

«Never Enough» føles dermed ikke bare som en forlengelse av «Glow On», men også som en videreføring av ovennevnte kreative miljø. Musikalsk utforsker de fortsatt landskapet mellom punkens kraft og popmelodier, men med enda flere produksjonsdetaljer. Tittelsporet åpner skiva med ambient og synth før låta smeller til med et tydelig signal om at man er på vei inn i en ny fase. Videre utforsker bandet ulike musikalske retninger gjennom «Sole» som, hold deg fast, virker som lett blanding av Metallica-wannabes og nyere Coldplay. Dette virker selvsagt umiddelbart rart, og det gjør det i praksis også. Låter som «I Care» og «Dreaming», er muligens et lite nikk til The Police, mens «Light Design» fint kunne spasert inn på et album av Fontaines D.C.

Hvorfor The Police-assosiasjoner støtt og stadig dukker opp midt i gladpunkland skyldes som oftest koringen, som for eksempel de første ¾ av «Sunshower» før det hele fader ut med fløytetoner spilt av Shabaka Hutchings, kanskje mest kjent fra Sons Of Kemet. Produksjonen, ledet av Yates selv, med litt bistand innimellom, tilfører mange av låtene elektroniske glitch-teksturer. Dette merkes særlig på flere partier av stilige «Look Out For Me»; en låt som for tretti år siden antakelig ville vært halvparten i varighet og kun bestått av forenklet punkrock-lyd i The Offspring- og NOFX-gata. Korte låter som «Ceiling» og «Time Is Happening» hvor blant annet Faye Webster fyller inn subtil backing-vokal er småpene, og på «Seein’ Stars» har Turnstile fått med seg gjestevokalister som Hayley Williams fra Paramore, og Dev Hynes aka Blood Orange. Det er enda flere medhjelpere på skiva, men vi får heller avrunde med lavmælte og snille «Magic Man».

Med dette albumet virker Turnstile konstant å søke etter noe mer, som tittelen tilsier. Her finnes lyder fra uvanlig mange sjangere, og det funker bra. Visstnok valgte de å spille inn albumet analogt før digital bearbeiding for å bevare både råskap og varme i uttrykket, samtidig som produksjonen forble detaljert og dynamisk. «Never Enough» virker egentlig ikke å handle om perfeksjon, men heller om å suse rundt i det ufullendte og fylle inn i flekkene ved anledning. Dette er ganske lett tilgjengelig stoff selv om det totale lydbildet sikkert også utfordrer en del øreganger. Smile kan man også gjøre; spesielt når lyden av 80-tallets heavyrock-aktige gitarriff tidvis inntreffer. Kall det gjerne kreativ frihet. Det er vi mer enn åpne for i en tid der svært mange synes å hige etter det motsatte.