Irsk indiefolk

Kean Kavanagh ble født i Texas, USA, men vokste opp i Irland, og med det som bakteppe har denne relativt ukjente artisten skapt sitt musikalske uttrykk. Da han slapp sin første solosamling av låter, «Dog Person», i 2020 via det lille plateselskapet Soft Boy Records, ble det fort klart at han var mer enn bare produsent og medgrunnlegger av labelen. Den andre grunnleggeren var rapperen Kojaque, og da et knippe låter med en spilletid på under en halvtime ble distribuert, fungerte disse som en slags musikalsk introduksjon til Kavanaghs verden. Det var melodiøst, lekent og litt skranglete (antakelig mest grunnet produksjonen). Dette var ingen offisiell debut-EP eller et album i tradisjonell forstand, men snarere et slags hybridformat, en kort musikalsk ferd med spor av både jazz, soul og pop. Låta «Emma» var et aldri så lite høydepunkt, som sågar fikk en egen musikkvideo regissert av Kojaque. Sånn sett var dette også en tydelig indikasjon på at det selvsnekrete plateselskapet satset internt på sine egne ressurser.

Nå, fem år senere, trer Kean Kavanagh virkelig fram i lyset. Med sitt offisielle debutalbum «The County Star» presenterer han her en gjennomarbeidet skive som både viser hvem han er og hvor han kommer fra. Med noen unntak virker mye å reflektere både irsk og amerikansk musikkarv. På «The County Star» utforsker Kean Kavanagh forholdet mellom de to kulturene; altså mellom den irske grasrota og den amerikanske musikktradisjonen. Albumtittelen kan i så måte tolkes som en metafor for en irsk-amerikansk outsider med stjernedrømmer. Bruken av county istedenfor country er et snedig ordspill med tanke på Kavanaghs opphav og oppvekst. Lydbildet har en moderne produksjon og fine teksturer, og her er det litt av hvert. På den ene siden kjennes et pent Nashville-drag, og på den andre siden skapes det åpenbare assosiasjoner til amerikanske og britiske indie-artister krydret med litt irsk folkrock på toppen.

I løpet albumets ti spor finner vi flere strålende poprock-låter med innslag av både americana og soul i seg. Og ironisk nok bærer singelen «A Cowboy Song» preg av lettstriglet post-punk, men det funker fint. Det samme gjør også arrangementet på «45s» med sin bassgang og sine retro-synther. Innledningsvis møter vi «Texas Tea» som ligger i et snilt powerpop-sjikt, som er typisk for Matthew Sweet og Young Guv. Det er flere referanser man kan dra opp av hatten her, for når «The Whistle» durer ut av høyttalerne, er det som om Paddy Casey og Shack har lekt med både verselinjer og melodisnutter fra «500 miles»-låtene til Bobby Bare og The Hooters. En ordentlig koselåt er «Melting». Denne har stilige overganger; slike som Jonathan Wilson kan trylle fram, eller for å dra det enda lenger; som i C Duncans «Think About It» (selv om sistnevnte er en easy-listening-låt, en god en, da).

Etter å ha lyttet oss gjennom låtene fra da til nå, er det er tydelig at Kean Kavanagh har brukt tiden godt, for han synes å ha vokst som både historieforteller og produsent. Hele dette albumet er i prinsippet egenprodusert, men selvsagt har noen venner også bidratt litt her og der. Lyden er fin, og tekstene inneholder en slags filosofisk undring hvor figuren «The County Star» står som et friskt symbol når en ny og spennende stemme innen moderne irsk musikk freidig inntar podiet.