Tydelig trøst

Når alt bryter sammen og livet blir tomt etter et tap, finnes det noen ganger et sted å vende tilbake til, ikke for å gjenskape det som var, men for å finne tråden tilbake til hvem man er. På dette gripende albumet som kalt Alan Sparhawk With Trampled By Turtles tar halvparten av Low-ekteparet, Alan Sparhawk, oss med på en ferd gjennom sorg, kjærlighet og musikalsk oppvåkning. Dette gjør han altså ikke alene da albumet er skapt i samarbeid med bandet Trampled By Turtles, samt i hans avdøde kones ånd.

Alan Sparhawk er ikke fremmed for å uttrykke det sårbare. I nesten tre tiår skapte han, sammen med sin kone og musikalske sjelevenn Mimi Parker, et helt univers med det lavmælte og kritikerroste bandet Low. Sammen bygde de lydlandskaper av intens stillhet og ømhet, men i 2022 ble stillheten altfor virkelig da Mimi døde. Verden gikk videre, men Sparhawk ble stående igjen, alene med musikken, minnene og sorgen. Det var da gamle venner grep inn. Folkrockerne Trampled By Turtles fra Duluth i Minnesota, samme by som Sparhawk også kaller hjem, inviterte ham med på turné. Denne utstrakte hånden ble starten på noe nytt, og vinteren 2023 gikk de sammen inn i Pachyderm Studios for å lage det som skulle bli til årets «With Trampled By Turtles».

Sparhawk hadde med seg noen uferdige låter. Noen fant aldri plass i Lows univers, og andre ble skrevet i kjølvannet av tapet av Mimi. Og resten av musikken ble til der og da, live og ufiltrert. Derfor føles ikke denne skiva som et soloalbum med backingband, men snarere som en felles prosess der især Sparhawk må ha kjent en form for helende effekt. Bandet spiller ikke bare med ham, men for ham. Lydbildet er preget av akustisk varme. Fiolin, mandolin, banjo og cello snor seg varsomt rundt melodiene, som om de prøver å trøste. Selv om dette ikke er lavmælt i tradisjonell slowcore-forstand, er det likevel lavmælt i sjelen; stille i sitt uttrykk, men rungende i sin emosjonelle tyngde. Det starter strålende med «Stranger», og for å melde det med én gang, lytt til «Princess Road Surgery», for dette er godsaker som liker rusten og melodisk folkrock i lo-fi-modus.

Låta «Not Broken» er kanskje en av de sterkeste hva sjelevrenging angår, for her synger datteren, Hollis Sparhawk, linja: «it’s not broken / I’m not angry», vel vitende om at moren kjempet en håpløs kamp mot kreften. Stemmen har en sårhet og en lengsel. Det må være en mager trøst at Sparhawk-familien har en felles musikalsk plattform, men det er likevel en trøst. Musikalsk møter Sparhawks rå, nakne vokal bandets rytmiske og levende indiefolk. Det er som om slowcore møter bluegrass med innslag av americana og en åndelighet som kan minne om artister som Bon Iver, Kevin Morby, eller Iron & Wine, for den saks skyld. Avslutningslåtene «Don’t Take Your Light» og «Torn & In Ashes» treffer akkurat disse nervene med Sparhawks ærlige, usminkede lyrikk i sentrum. Her veksler det mellom det spartanske og det frodige.

Sammenliknet med Sparhawks forrige eksperimentelt mørke og elektroniske soloalbum, «White Roses, My God», ispedd uventet digital stemmemanipulasjon, har «With Trampled By Turtles»-skiva, ironisk nok, en vesentlig mer varme. Noen spennende grep, er at både «Heaven» og «Get Still» befinner seg på begge albumene, men i denne nye formen, omgitt av reelle instrumenter og folk av kjøtt og blod, er det som disse låtene har funnet sitt rette hjem. Selv om forrige elektroniske avstikker tydeligvis ikke slo an blant fansen, er det likevel en påminnelse om hvor allsidig Alan Sparhawk er som kunstner. Det være seg om det er nedstrippet folkrock og blues, om han eksperimenterer med digitale landskaper, eller om han er i det ikoniske og stillferdige Low-hjørnet, bærer han alltid med seg en kjerne av følsomhet og balansert ro.

«With Trampled By Turtles» er et musikalsk prosjekt der sorg og minner plasseres for at håpet igjen skal få en grobunn. I stedet for å vende seg bort fra smerten, lar Alan Sparhawk den få eksistere i toner, i fredelige former og i fellesskap. Det er ikke sikkert han synger for å bli hørt, men kanskje heller for å finne veien tilbake til seg selv. I det åpne og varme samspillet med gamle venner, blir jo musikken uansett en form for lindring. Derfor synes dette albumet å være som en ventil, eller som en speiling av det som var, og en åpning av det som ennå kan bli.