London-langfinger

London-rapperen Little Simz, som egentlig har det lange døpenavnet Simbiatu Abisola Abiola Ajikawo, har i flere år markert seg som en av de ordentlig kule og nyskapende stemmene innen britisk musikk. Hun mestrer kunsten å kombinere rap og hip-hop med elementer fra jazz, soul, electronica og reggae på en stilfull måte. Selv om assosiasjoner ofte trekkes til neo-soul, er det mest treffende å plassere henne i kategorien British hip-hop. Little Simz er en energisk og driftig artist som aldri lar seg stoppe. Med en rekke konserter og samarbeid med Sault-kollektivet, samt kanskje særlig det kritikerroste albumet «No Thank You», har hun vist sin formidable kapasitet både på scenen og i studio.

Nå, med sitt sjette studioalbum «Lotus», tar Little Simz enda et betydelig skritt inn i et mer personlig og musikalsk modent landskap. Navnet «Lotus» symboliserer gjenfødelse og fornyelse, akkurat som lotusplanten som vokser gjennom gjørme og mørke, men allikevel blomstrer ren og vakker på overflaten. Og det er en god grunn til å dra disse parallellene fordi her skal Simz’ indre verden, preget av både svik, kamp og til slutt frigjøring, formidles. Bak dette kunstneriske prosjektet ligger altså mer enn bare musikken. Dette er også en langfinger og noen saftige spark i retning av Sault-guru og produsent Inflo, som har vært nøkkelen til flere av hennes tidligere suksessutgivelser. Little Simz’ langvarige og fruktbare samarbeid med Inflo tok en brå og bitter slutt i 2025.

Årsaken var at Simz gikk til søksmål mot Inflo med krav om å få tilbakebetalt opp mot to millioner pund i utestående privatlån. Konflikten satte ikke bare økonomiske problemer på dagsorden, men rystet også fundamentet i deres kreative partnerskap. Denne turbulente perioden har uten tvil preget «Lotus», som framstår som en kunstnerisk bearbeiding av hendelsen. I stedet for å la situasjonen trykke henne ned, valgte Little Simz å omfavne støtten fra nære venner og musikere, som blant annet Yukimi, Sampha, Michael Kiwanuka og jazztrommisen Yussef Dayes. Deres bidrag gir «Lotus» et rikt og levende uttrykk, der det personlige, politiske og konfronterende smelter sammen til et helhetlig og ærlig verk. Simz presenterer her et elegant album som like fullt treffer hardt, selv når det beveger seg inn i mer eksperimentelle og svevende musikalske landskap.

Åpningssporet, «Thief», setter en intens stemning hvor Simz konfronterer svikere med tydelig henvisning til Inflo og ovennevnte tillitsbrudd. På «Young» rapper Simz ironisk som en ung voksen med typisk engelsk, nesten naiv overklasseaksent, og legger inn en slags indie-snål skranglekoring hvor toneartene går i uante retninger. «Only» følger etter som en blanding av hip-hop, deilig Jungle-esque koring med piano klimpring som synes å være hentet rett fra hiten til Nelly og Kelly Rowland, «Dilemma». «Free» er også et hip-hop dampet soul-bad, og nå løper låtene lett. Albumet, som består av tretten spor, forsterkes med flere gjesteopptredener. Noen av dem er allerede nevnt, og på 70-tallsgroovy «Flood» bistår Obongjayar og Moonchild Sanelly, slik at man tidvis får en følelse av at selveste Curtis Mayfield lurer i bakgrunnen.  

På det glitrende tittelsporet dukker Kiwanuka og Dayes opp og tilfører ekstra energi og dybde. Mot slutten kommer finfine «Lonely» som en kontrastfylt låt med stilige rytmer som rammer inn den lavmælte stemningen og den skarpe, men likevel balanserte vokalen. «Lotus» representerer kamp, tap, styrke og fornyelse, fortalt med ærlighet som bør inspirere de fleste. Med Inflo ute av bildet, overtok Miles Clinton James produksjonen, og det med hell. «Lotus» framstår som et ettertenksomt og modent, og ikke minst selvsikkert album. Det er ingen tvil om at Little Simz har lært å ta kontroll over sin kunstneriske sfære, og på den måten også fått vesentlig mer frihet og en form for fred fra fienden. Det virker i alle fall slik når man spiller seg gjennom et helstøpt album, krydret med stilige «Free» og fine «Peace» for å understreke det hele.