Kjølig og kul

Denne gåtefulle artisten vil sannsynligvis overraske deg når du leser navnet samtidig som du forsøker å sette vokalen i logisk sammenheng. John Glacier er en av flere stilige stemmer som har dukket opp på Londons alternative musikkscene i senere tid, men å plassere hennes musikk er en aldri så liten utfordring. Hun beveger seg nemlig i et terreng som ikke er helt lett å navigere i; i hvert fall om man liker å sette merkelapper på konkrete sjangere. Med sine disige og duse lydlandskaper, der eksperimentell hip hop, trip-hop, eller UK rap, om man vil, og elektroniske elementer smeltes sammen med lavmælte historiefortellinger, er John Glacier i ferd med å skape seg mer oppmerksomhet for musikken enn forutinntatte holdninger til personlige navnekonvensjoner. Hennes blodferske album «Like A Ribbon» er såpass fascinerende at det nærmest markedsfører seg selv, også utover Storbritannias grenser.

Tross økende berømmelse forblir John Glacier en hemmelighetsfull skikkelse. Hun deler sjelden detaljer om sitt privatliv, men én ting skal hun ha bekreftet, og det er at fornavnet faktisk er John. Etternavnet Glacier valgte hun visst som en metafor for sin personlighet og kunstneriske tilnærming. Akkurat som en isbre synes hun å være delt inn i flere lag som beveger seg sakte. Parallellen mellom det kjølige naturfenomenet og denne kule artistens personlighet, er at begges tilstedeværelse kan tolkes å være både massive og skjøre på samme tid.

Debutalbumet «Like A Ribbon», er mer trip-hop enn hip hop, hvor Glacier med dempet spoken word leverer strofer og stemninger som kan minne om en miks av Nabihah Iqbal, Little Simz og Tricky. Skiva utforsker de usynlige båndene som knytter folk sammen gjennom minner, relasjoner og emosjoner. Musikalsk er dette som en reise gjennom lo-fi, electronica og trip-hop med hint av post-punk, noe som gir albumet en spenstig nerve. John Glacier har jobbet tett med produsenten Kwes Darko for å skape denne lydpaletten, og prosjektet inkluderer bidrag fra musikere som Flume og Andrew Aged. Innspillingen fant sted i flere studioer, men det er ikke de fysiske rommene som definerer albumets atmosfære. Det er snarere artistens følelse av å være låst i egne tanker, samt å se verden gli forbi fra innsiden av sin egen bevissthet som preger stemningen på skiva.

Åpningssporet «Satellites» gir en umiddelbar følelse av at Tricky står klar til å overta stafettpinnen, spesielt når «Emotions» kommer. Det gjør han selvsagt ikke, men scenen er satt. For her dukker assosiasjoner til både ham og den dunklere Massive Attack-perioden ganske fort opp. I tillegg kjennes det litt som Little Simz og Kim Gordon er gjemt i bakgrunnen. Singelen «Ocean Steppin’» med sitt Nabihah Iqbal-liknende driv, har Samphas touch med på laget. Denne har allerede vært ute en stund, men det er flere spennende låter å ta tak i her. «Money Shows» med Eartheater starter med enkle post-punk-riff som kunne vært hentet fra en kjellerstuedemo av Interpol, og låter som «Nevasure» og «Found» stikker seg fram i mengden av den tåkete og mørke poesien som flyter gjennom albumet.

Det som muligens skiller John Glacier fra en del samtidige artister, er måten hun bygger opp musikken sin. Hun følger ikke typiske hip hop-formater. Låtene hennes er heller bruddstykker av tanker, der produksjonen og tekstene smelter sammen til en form for urban poesi. Å trekke linjer til dub-poeten Linton Kwesi Johnson, er kanskje litt voldsomt, men det er noe i lufta når London-baserte musikere og poeter trekker pusten og formidler inntrykkene. På samme måte som legendariske Johnson, inviterer John Glacier lytteren inn i sitt eget univers, hvor alt føles både personlig og universelt på samme tid.

Det lyriske og eksperimentelle i musikken til Glacier er én ting. En annen er at hun er blitt involvert i motebransjen. Det er noe kuriøst over kombinasjonen av hennes poetiske evner og hennes fysiske, men mystiske framtoning, og det var muligens derfor hun ble ett av ansiktene i Daniel Lees debutkampanje for Burberry, hvor hun sågar bidro med spesialskrevet poesi. Hennes visuelle stil vekket senere interesse hos Gucci, Bottega Veneta, Louis Vuitton og JW Anderson.

Uansett hvilket bein hun velger å lene tyngden mest på, tar John Glacier her steget videre inn i en sfære hvor sjangergrensene gradvis viskes ut. «Like A Ribbon» er et subtilt og til dels hypnotisk album som smyger seg rundt opplevelser, følelser og alle andre sårbarheter som gjør oss menneskelige. Innholdet omtales som fragmenterte dagboknotater som hovedsakelig formidles gjennom lett monotoni og snakkeframføring. Likevel oppleves de aller fleste av disse låtene som behagelig svevende, og det er egentlig ganske godt gjort. På en underlig måte bør hver strofe kunne anses som refleksjoner av små, nesten umerkelige detaljer fra den moderne hverdagen samtidig som de er dypdykk i eksistensielle tanker om tilhørighet og identitet fra en ung dame som vokste opp i Hackney i London.

Foto: Jurga Ramonaite